Mollstemt reise tilbake til 1968

Betongblues fra Tove Nilsen.

VIKTIGE BØKER: Tove Nilsens bøker fra Bøler er viktige bidrag til historien om drabantbyenes tidlige liv. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET.
VIKTIGE BØKER: Tove Nilsens bøker fra Bøler er viktige bidrag til historien om drabantbyenes tidlige liv. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET.Vis mer

|||• Les intervju med Tove Nilsen her.

 ANMELDELSE: Det er vinteren før månelandingen. Julegrana står tent mellom blokkene på Bøler. I snøen ligger Goggen, ungdomsforbryteren og Toves sjelevenn. Han er full, ler og rekker hånden mot kameraten for å få hjelp til å reise seg. Svenna snur og går.

Fra balkongen i åttende etasje betrakter Tove opptrinnet. Hun kunne ha ropt. Goggen ville blitt så glad. Men Tove står taus, før hun sniker seg inn i varmen igjen.

Svik
Scenen, som kommer tidlig i Tove Nilsens fjerde bok om skyskraperenglene, er romanhandlingen i miniatyr. Tove og Goggen er blitt seksten. De har kjent hverandre bestandig, delt første skoledag, sommerdager ved Nøklevann, de første seksuelle opplevelsene.

Men etter at Goggen kom fra Bastøy, har Tove trukket seg unna. Hun føler seg som en sviker. For hvem hjelper Goggen — som har fått bank av faren siden han var en neve stor — hvis ikke Tove gjør det?

Svakere sug
Oppvekstklassikeren «Skyskraperengler» (1982) var første bok om Toves liv i de nyreiste blokkene på Bøler. Romanen om den elleveårige lystløgneren med forfatterambisjoner regnes som Nilsens gjennombrudd. På nittitallet kom to nye, gode bøker om Tove, «Skyskrapersommer» (1996) og «G for Goggen» (1997).

Årets roman skiller seg ut ved at perspektivet er nytt. Vi ser ikke lenger verden utelukkende fra barnas sted. Det er en voksen skriver som tenker tilbake. Det gjør stemningen mer mollstemt.

Intensiteten er lavere når ikke lille, forpustete Tove tolker verden. Fortellerens sørgmodighet siver igjennom.

Kjente karakterer
Det er godt å oppholde seg i Nilsens univers.

Mollstemt reise tilbake til 1968

Fra de tidligere bøkene er det menneskene vi husker: Migen som hver kveld sto i ensom majestet på balkongen, for en dag å la seg falle. Hele-natta-Kristiansen, Siri og Rita, og Goggens forskremte mor.

Persongalleriet i årets bok er mindre fargerikt, men mange av karakterene er fremdeles med. Sjøfolk frekventerer fremdeles leiligheten til Toves familie, advokat Hermansen stiller stadig utkledd på torget, og foreldrene til Tove — de krangler styggere enn noen gang. Tove selv lister seg rundt, smiler, og føler seg tung. Det var bare med Goggen hun delte det som ikke kunne sies.

Replikk til Knausgård
Jeg skriver «fordi jeg ikke orker at akkurat vi to skulle ende som uløselighetene i geometrien», hevder fortelleren. Hun prøver å forstå splittelsen som rammer Goggen og Tove. Flere forklaringer gis, men ingen overbeviser helt. Det er ikke til å forstå at Tove, som i de to foregående bøkene har vært nærmest hårreisende lojal mot Goggen, nå trekker seg.

Nilsen, som aldri har vært av dem som blånekter for selvbiografiske trekk i bøkene, går enda lengre her.

Nå stemmer årstallene, «dette har skjedd, jeg var der». Samtidig problematiserer hun hukommelsen. Enhver eier sine egne minner, skriver hun et sted, som en replikk til Karl Ove Knausgård.

Historieskriving
Få skriver så godt som Nilsen (og Roy Jacobsen) om drabantbyens fødsel og indre liv.

Forvandlingen fra bondeland til betongby. Sammenristingen av folk fra alle landsdeler og klasser. Folk kom «fra myggviddene i nord og svaberga i sør, fra de regnpiska fergekaiene i vest og de mørke granskogene i øst», som Nilsen skriver i «Skyskraperengler». Det er et betonglandskap som er helvete for noen og himmel for andre.

Som tidligere sitter tidskoloritten som støpt hos Nilsen. «Nede i himmelen» gir et rikt bilde av en tid da babystell var del av undervisningen for 5. klassejenter, da ulovelige kontorer besørget aborter, og høyblokker ble reist ved hjelp av hest.