Mollstemte nattasanger om død, ensomhet og tapt kjærlighet.

Er det rart nordmenn er melankolske?

SÅ TRIST: Cornelis Vreeswijk er en av dem som har spilt inn nattasangen «Byssan Lull». Foto: Tom Martinsen/Dagbladet

Foto: Tom Martinsen / Dagbladet
SÅ TRIST: Cornelis Vreeswijk er en av dem som har spilt inn nattasangen «Byssan Lull». Foto: Tom Martinsen/Dagbladet Foto: Tom Martinsen / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

PÅ KORNET: Jeg har alltid undret meg over den norske melankolien. Den hustrige tristessen som gjennomsyrer norsk musikk og kultur. Der andre danser salsa og drikker drinker med mynte, sitter vi i stearinlysskinnet, hører på Radka Toneff og tyller i oss rødvin. Der andre viser følelser på mer eller mindre utagerende vis, skuer vi heller lengtende ut over hav og fjell.

Hva kommer dette av? Det er da ikke SÅ trist å være en del av sosialdemokratiet Norge?

Åpenbaringen kom en kveld jeg skulle synge nattasang for sønnen min. Vi var begge lei «Trollmor». Og jeg kom på sangene som ble sunget for meg da jeg var liten. «Byssan Lull» var Bestefars favoritt. Han sang den så vakkert med sin sprukne gammelmannsrøst.

- Byssan lull, koka kittelen full, begynte jeg. - Det kommer tre vandringsmenn på vegen. Den ene er så halt. Den andre er så blind. Den tredje sier alls ingen ting.

Han snudde seg og så på meg. 

Og jeg husket at jeg var åtte år og lå i kveldsmørket og tenkte på døden. Og så rant de på, den ene etter den andre, mollstemte nattasanger som handler om død, ensomhet og tapt kjærlighet. 

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.