Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mollstemte nattasanger om død, ensomhet og tapt kjærlighet.

Er det rart nordmenn er melankolske?

SÅ TRIST: Cornelis Vreeswijk er en av dem som har spilt inn nattasangen «Byssan Lull». Foto: Tom Martinsen/Dagbladet

Foto: Tom Martinsen / Dagbladet
SÅ TRIST: Cornelis Vreeswijk er en av dem som har spilt inn nattasangen «Byssan Lull». Foto: Tom Martinsen/Dagbladet Foto: Tom Martinsen / Dagbladet Vis mer

PÅ KORNET: Jeg har alltid undret meg over den norske melankolien. Den hustrige tristessen som gjennomsyrer norsk musikk og kultur. Der andre danser salsa og drikker drinker med mynte, sitter vi i stearinlysskinnet, hører på Radka Toneff og tyller i oss rødvin. Der andre viser følelser på mer eller mindre utagerende vis, skuer vi heller lengtende ut over hav og fjell.

Hva kommer dette av? Det er da ikke SÅ trist å være en del av sosialdemokratiet Norge?

Åpenbaringen kom en kveld jeg skulle synge nattasang for sønnen min. Vi var begge lei «Trollmor». Og jeg kom på sangene som ble sunget for meg da jeg var liten. «Byssan Lull» var Bestefars favoritt. Han sang den så vakkert med sin sprukne gammelmannsrøst.

- Byssan lull, koka kittelen full, begynte jeg. - Det kommer tre vandringsmenn på vegen. Den ene er så halt. Den andre er så blind. Den tredje sier alls ingen ting.

Han snudde seg og så på meg. 

Og jeg husket at jeg var åtte år og lå i kveldsmørket og tenkte på døden. Og så rant de på, den ene etter den andre, mollstemte nattasanger som handler om død, ensomhet og tapt kjærlighet. 

«Vinden blæs synna, og vinden blæs norda /lyset og skuggen er syskjen på jorda / Sommarn er stutt, og vintern er lang / Danse mi vise, gråte min sang»

Og: 

«Hvem kan seile foruten vind / Hvem kan ro uten årer / Hvem kan skilles fra vennen sin / uten å felle tårer?»

Og til slutt den vakreste og tristeste av dem alle, den om villanden som dukket ned på havets bunn for en stille og verdig død. Som alltid fikk meg til å begynne å grine etter at mamma var gått. Og som jeg til slutt la ned forbud mot. Den som begynner slik: «En villand svømmer stille / ved øyens høye kyst/ de klare bølger spille /omkring dens rene bryst». Og ender slik: «I sjøens dype grunne / gror tangen bred og frisk/der under vil den blunde / der bor den stumme fisk». 

Det er ikke rart vi er melankolske. Vi har fått det inn med morsmelka. Bokstavelig talt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media