Molly rett fra levra

STAVANGER (Dagbladet): «Den skal ikke leses, eller rettere, ikke bare leses. Den skal sees og bli lyttet til,» sa Samuel Beckett om kapittel 18 i James Joyces «Ulysses»: Molly Blooms usminkede monolog.

På en seng i Kjellerteatret under Rogaland Teater sitter Molly og gransker seg selv i kommodespeilet. Skuespiller Ingjerd Egeberg og regissør Marit Grønhaug har tatt Beckett på ordet.

I en drøy time serverer de to de siste 45 sidene i Joyces roman for et teaterpublikum. Mens hundeglammet lyder i det fjerne, og et damplokomotiv tøffer forbi enda lenger borte, bringes publikum tilbake til Dublin 16. juni i 1904, av et kvinnfolk som har noe på hjertet - for å si det mildt.

Det er en tøff oppgave. Ingjerd Egeberg løser den med solid spill, god innlevelse og en mimikk som i brå, irske kast både karakteriserer den elskelige irritasjonen over ektemannen Leopold, og egne amorøse hemmeligheter hun ikke kan dy seg for å fortelle. Språkbehandlingen, melodiføringen og fargeleggingen er god. Mollys indre tale, hennes «stream of consciousness» med alle mulige innskytelser og innfall, har fått en scenisk forløsning som gjør teksten klar og levende.

Men det skorter litt på dybden i skikkelsen. Molly er ikke bare Molly, hun er også en 1900-talls parafrasering av Odysseens Penelope. Som sådan bærer hun gjenklangen av en kvinnelig arketyp. Akkurat den dimensjonen får Egeberg ikke reist.

Derimot er hun frekk og utleverende som pokker, skamløst ærlig, og gudskjelov ikke bare vulgær, men litterær og vulgær.