Moloko

Seiglivet duo med nok et ujevnt album.

CD: Mens størrelser som Massive Attack, Prodigy, Chemical Brothers og Underworld er i ferd med å gå dukken en etter en, er det utrolig at den alltid ganske irriterende, men også ganske sjarmerende «en gang var de kjærester»-duoen Moloko er de som overlever nittitallet. For Moloko var selve definisjonen av nittitallet; utpreget rar trip hop som var småmorsomt, småfunky og tidvis ganske så irriterende. Så kom tyske Boris D. Lugosch og gjorde en Rolls-Royce-remiks av «Sing it back» og ga duoen forlenget liv og en genuin klassiker på kjøpet.

Og på sitt fjerde album låter de, vel, bedre enn vi hadde forventet. Første halvdel er, i typisk Moloko-ånd, veldig bra. Så tar albumet, i like typisk Moloko-ånd, noen rare retninger det er vanskelig å bli klok på. Best er coveret: en skikkelig godrølpete hyllest til 8. mars (muligens).

Merkelig band dette her.