Molværs Moldefestival

I sitt 38. år er Molde Internasjonale Jazzfestival forlengst blitt Hele Byens Øyensten. Det lokale næringsliv tjener penger som gress, de som har lov å drikke øl (og vel så det) får seg en sinnsyk festuke - og det løses altså inn godt over 30.000 billetter. Det er en hel Stones-konsert i Oslo, det.

Jazzprofilen

På 90-tallet har det rast debatter av både musikalsk og økonomisk art omkring festivalen. Tidvis har de hengt sammen, men ikke alltid. Én sak er om Bob Dylan hører hjemme i Molde, uansett om festivalen tjener penger på ham eller ikke. Den diskusjonen synes heldigvis å være historie. En annen er jazzprogrammets profil. Utlagt: Alle de konsertene de - ifølge arrangørene sjøl - pr. definisjon ikke tjener penger på.

Hvilken musikalsk profil har Molde lagt seg på i så måte?

Cyber-funk

De har lagt seg på ei trygg linje. Ingen store eksperimenter; litt nytt, litt gammelt, litt midt i mellom. Vi som ivrer for de «nye» elementene i jazzen hadde i år relativt lite å klage på: Jazzpunkensemblet, Hans Dulfer, Ung Norsk Jazz, Painkiller, Funky Happening, Internettkonsert med Molvær & Rypdal, Molværs «Khmer»... joda, vi fikk vårt. Mer kan en ikke vente seg av en festival som er nærmere et halvt enn et kvart århundre gammel. Dessuten er bebop'erne ofte svært så hyggelige folk.

Feilplassert «Khmer»

Arrangørene gjorde bare én tabbe med den moderne jazzen i år; det faktum at de ikke satte «Khmer» opp i Idrettens hus. Det var kortsynt - både ut fra publikumspotensialet (to utsolgte konserter på Kulturhuset) og ut fra et reint musikkpolitisk hensyn. Molværs band er en sensasjon, og dét burde på ingen måte komme overraskende på arrangørene av en festival med tilhold et steinkast fra opphavsmannens hjembygd.

Av en annen verden

«Khmer» er i undertegnedes øyne og ører den suverent beste norske plateproduksjonen. Ever. Når så bandet har gjort progresjon med sjumilsstøvler siden innspillinga - ja, da gir konklusjonen seg sjøl.

Noen mener DJ Strangefruit får for mye plass. Jeg er uenig. Det er hans fortjeneste at trommeslagerne Per Lindvall & Rune Arnesen kan boltre seg uhemma - og jeg oppfatter det som veldig bevisst at de bruker mesteparten av sine krefter til å holde et stødig to-fire beat. Det er urtøft, og er kanskje hovedårsaken til at dette prosjektet gjør like stor suksess på rock- som på jazzfestivaler.

Bassisten Audun Erlien er som skapt for dette musikalske landskapet; funky herfra til James Brown. Eivind Aarset på gitar; ekvilibristisk både som solist og stemningsskaper. Nils Petter Molvær sjøl er det unødvendig å si mer om; etter Miles har han bare en konkurrent, og han kommer fra Danmark. Sven Persson bak mixepulten er verdensmester, og Yngvar Julin (scenografi) og Tord Knudsen (lys) - vow! De bildene som ble skapt på det store, hvite lerrettet var av en annen verden!

Kjære Molvær & Co

Tusen takk for en stor musikalsk opplevelse. Det er ikke sikkert dere liker å høre slikt, men da dere åpna avdelinga for ekstranumre med den vakre balladen... Da gikk tankene til ukas sterkeste avisbilde: John Dillon; en bårebærende far som mista sine tre smågutter i mordbrannen i Ballymoney, Nord-Irland.

På sitt beste er musikk sånn; dypt menneskelig.