Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Monarki og samfunn

Det er nettopp gjennom å skaffe seg bredest mulig kjennskap til vanlige menneskers liv at tronfølgeren kan kvalifisere seg til sin tilværelse som konge.

Monarkiet

Professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen, Sverre Bagge, tar i oss denne kronikken med på et streif inn i forholdet mellom monarki og samfunnet - fra Olav Tryggvason til Haakon Magnus. Vi får et innblikk i kongerollen og i hvordan synet på denne rollen har endret seg fram til vi i dag har fått en slags renessanse for den personlige konge, som i Olav Tryggvasons tid, men med vekt på andre kvaliteter enn den tids helterolle.

Hvor mye demokratisering kan en gammel og ærverdig institusjon som monarkiet tåle? Spørsmålet har vært reist ved flere ekteskap i kongefamilien i siste generasjon og er igjen dukket opp med forholdet mellom Haakon Magnus og Mette Marit. Vi har en kronprins som lever et normalt studentliv midt i Oslo, og som til og med har forelsket seg i en alenemor.

Monarkiet er gammelt, men ikke uforanderlig. Det europeiske monarkis historie kan deles i tre hovedfaser. Den første kan illustreres med sagaenes bilde av Olav Tryggvason, krigeren og idrettsmannen som gikk på årene mens mennene hans rodde, som erobret kongedømmet med sverdet i hånd og som etter bare fem års regjeringstid led heltedøden ved Svolder. Det tidlig-middelalderske kongedømmet, som Olav representerer, var personlig-karismatisk. Kongen skulle være «den beste mann»; han skulle oppnå respekt og lydighet i kraft av sine personlige egenskaper, klokskap, mot og styrke og i tillegg «lykke» - han skulle ha hell med seg i det han foretok seg. Slekt hadde nok også betydning, men først og fremst ved at man tenkte seg at heroiske egenskaper gikk i arv. De kongelige egenskapene kom ikke bare til uttrykk på slagmarken, men også i sengen; enten partneren var alenemor, trellkvinne eller en fornem dame hentet hjem fra utlandet.

Andre fase begynte allerede i middelalderen og nådde sitt høydepunkt under eneveldet på 1600- og 1700-tallet. Utgangspunktet var læren om kongens to legemer, som skildres i E.H. Kantorowicz' berømte bok «The King's Two Bodies» (1957): Kongen har et sårbart og menneskelig legeme, som eldes og dør, og et evig og udødelig; det vi ville kalle institusjonen. Personlige egenskaper var ikke lenger avgjørende; uansett hvordan kongens forgjengelige legeme med tilhørende sjel var beskaffen, var han beskyttet av sitt uforgjengelige legeme. Kongedømmet består, selv om kongen dør. Denne oppfatningen av kongedømmet henger sammen med et nytt begrep om staten, som kongen ble symbol på.

Læren om de to legemer løste ett problem, men skapte et annet. Skillet mellom det forgjengelige og det uforgjengelige legemet kunne ikke bli for stort; selv om kongens makt ikke var avhengig av hans personlige egenskaper, var det selvsagt ikke likegyldig hvordan disse egenskapene var og enda mindre hvordan kongen fremsto for sine undersåtter. Kongen kunne være åndssvak (som Karl 2. av Spania), sinnssyk (som Christian 7. av Danmark- Norge), alkoholiker (som Frederik 5. av Danmark- Norge) eller et fullstendig ubetydelig gjennomsnittsmenneske, som antagelig en stor del av tidens konger. Og kongen kunne leve et liv i utsvevelser med tallrike elskerinner, samtidig som han innskjerpet reformasjonens og motreformasjonens strenge seksualmoral overfor sine undersåtter. Løsningen på dette problemet ble den skjulte konge. De fleste konger opptrådte sjelden offentlig - de skandinaviske riker danner her delvis et unntak - og de fremsto for sine undersåtter som symboler mer enn som virkelige mennesker. Barokkens seremoniell, praktutfoldelse og ritualer, ved kroninger, brylluper, begravelser og andre anledninger, bidro til denne formen for representasjon. Og for dem som befant seg i kongens nærmeste omgivelser, ble hans dagligliv ritualisert. Under Ludvig 14. av Frankrike ble kongens daglige spaserturer samlingspunkter for hoffets tilbedelse. Når kongen sto opp om morgenen og la seg om kvelden, ble han oppvartet av rikets fremste menn, som behandlet de kongelige strømper og underplagg som om de skulle være Det hellige sakramente.

Eneveldet ble erstattet av konstitusjonelle regimer i tiden fra den franske revolusjon (1789) og utover. I løpet av 1900-tallet er så kongedømmet enten blitt avskaffet eller har mistet det meste av sin makt. Dette makttapet er selvsagt det mest iøynefallende trekk ved det moderne kongedømmet. Men også forholdet mellom «de to legemer» er blitt forandret. I Norge kommer det klart til uttrykk ved at det uforgjengelige legeme, «Kongen i statsråd», er blitt en kollektiv institusjon, regjeringen, der kongen selv spiller en helt perifer rolle. Dermed trer den personlige konge igjen frem på en annen måte enn tidligere.

«Beskyttet av sitt uforgjengelige legeme»

Siden 1800-tallet har kongen i økende grad begynt å opptre offentlig. Samtidig har både befolkningen og de kongelige selv begynt å stille større krav til samsvar mellom offentlige personers private og offentlige opptreden. Skandalene i det britiske kongehus de siste årene er jo ikke på noen måte oppsiktsvekkende i historisk perspektiv. Det nye er dels at de kongelige insisterer på at deres private kjærlighetshistorier skal få offentlige og institusjonelle konsekvenser i form av skilsmisser og ekteskap, dels at de moderne medier ikke lenger tillater at de kongeliges privatliv holdes skjult. Vi har dermed fått en slags renessanse for den første fasens personlige konge. Ikke helterollen og de nærmest overnaturlige kreftene, men vennlighet, takt og andre egenskaper som skal gjøre det mulig for kongen å omgåes forskjellige slags mennesker. Den gamle staten var fryktinngydende, men samtidig ineffektiv, og dens ideologi tok sikte på å skape respekt og frykt. Den moderne staten er blitt uendelig mye mer effektiv enn det gamle enevelde. Derfor kan den tillate seg å fremstå med en avslappet og til og med humoristisk fasade. Den moderne kongen skal nok møtes med respekt, men han skal samtidig representere statens menneskelige ansikt. På denne bakgrunn er det liten grunn til å frykte for at Haakon Magnus' studentliv skal gjøre ham uegnet til å utføre sine kongelige oppgaver med den nødvendige verdighet. At tronfølgere har deltatt i et svært folkelig liv - mer folkelig enn det Haakon Magnus fører - er ikke noe nytt. Og både i tidligere tider og i dagens samfunn er offentlige personer vant til å tilpasse seg nye rolleforventninger. Det er nettopp gjennom å skaffe seg bredest mulig kjennskap til vanlige menneskers liv at tronfølgeren kan kvalifisere seg til sin tilværelse som konge.

«Statens menneskelige ansikt»

Monarkiets historie er mangfoldig og foranderlig og gir ikke noe entydig svar på hva monarkiets vesen egentlig består i. Først og fremst bør den advare oss mot å trekke lettvinte slutninger om hva som er eller ikke er forenlig med monarkiets idé. Det er ved å kjenne fortiden at vi kan befri oss fra den, og det er dagens mennesker som må bestemme hvilke krav vi vil stille til den som skal stå som statens fremste representant.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling