Monarkiets begrunnelse

Et gammeldags, samlende monarki med personlig stil og verdighet er ikke lenger en mulighet i Norge.

Ingen toppolitikere har hittil begrunnet hvorfor vi fortsatt skal ha et monarki i Norge. Den pensjonerte Kåre Willoch gjorde et forsøk i Redaksjon 21, 15. mai. Han argumenterte formalistisk og ideelt. Han påsto for det første at monarkiet er en samlende styreform i seg selv. Men en form er ingenting uten sitt innhold. Det norske monarki har utelukkende hatt sin styrke i personene som fylte funksjonene. Det var personene Haakon VII og Olav V som ble elsket, ikke statsformen. Denne kjærligheten overføres ikke automatisk til etterkommerne.

For det andre argumenterte Willoch for et representativt monarki. Forhåpentligvis mente han med det at rollene må fylles av personer med god utdannelse, godt skolert i sitt eget lands historie og kultur, og som dessuten behersker de viktigste europeiske språk. Kåre Willoch hevdet videre at vi burde avmystifisere forestillingen om det blå blodet. Samtidig gikk han imot en persondebatt. Hvis vi trenger en persondebatt, er det nettopp når det gjelder landets øverste symbol. Det er bare hvis man tror på det «blå» blodet at man ikke diskuterer personlig egnethet i forbindelse med lederfunksjoner. Willoch selv avholdt seg forøvrig ikke fra å gi personkarakteristikker. Han uttalte at «dette paret» fylte funksjonene.

Heller ikke mange intellektuelle har forsøkt å begrunne det positive ved utviklingen. Et lite forsøk ble gjort i Aftenposten 24.12.00 av religionshistorikeren Gro Steinsland. Hun henviste til vikingtidens praksis, hvor kongene hentet sine kvinner fra de forskjelligste lag av befolkningen. Forsøket falt på sin egen urimelighet.

Ellers er det endel argumenter i omløp. Noen argumenterer mot det gammeldagse monarki. Men det er unødvendig å argumentere mot det som man ikke har noen sjanse for å få. Et gammeldags, samlende monarki med personlig stil og verdighet er ikke lenger en mulighet i Norge.

Et proargument er at monarkiet er billig. Et annet, lignende argument er at kongefamilien er bra for eksportnæringen. Argumentene er flaue i forhold til temaet: Styringsformen i Norge. Hvilket monarki er forøvrig billig? Det gammeldagse eller det «moderne» som ennå ikke er avklart? Og hvorfor skal det norske folk betale for næringslivets markedsføring?

Et tredje proargument er at de utenlandske prinsesser skal være «blodfattige» og «anemiske». Dette argumentet kommer fra venstresiden. Kommunistene har alltid tenkt rasistisk; de forestilte seg folket som vitalt, levende og skjønt og overklassen som dekadent, sykelig og grådig. Endel bruker moderniteten som et proargument. Et slikt argument er irrelevant, og kan ikke begrunne en vesentlig samfunnsendring. Både Haakon VII og Olav V kunne ha valgt det moderne, danset charleston og gått på fest. Monarkiet er i sitt vesen umoderne. Vil et samfunn være tvers igjennom moderne, må det avskaffe monarkiet.

Noen trekker frem de unge, som skal få velge «sin» konge. Men når de unge blir noen år eldre, ønsker de ikke en moderne konge. Man kan forøvrig ikke velge tradisjoner. Tradisjoner er overleveringer fra tidligere generasjoner. Et modernitetsargument åpner dessuten for at alle grupper har krav på sin konge. Skal vi få flerkulturelle, pluralistiske kongehus, med pakistanske grener?

Modernitetsargumenter er gode når utstyr på sykehus og andre livreddende steder skal fornyes. Ellers betyr de ingenting. Det moderne er i sitt vesen foranderlig. En moderne konge blir en kameleon som enten skifter med ungdomsmoten, eller som selv må skiftes ut hvert femte år.

Et ofte uttalt argument er: «Jeg ville aldri orket rollen, vi får være glad til så lenge noen vil.» Det er også et dårlig argument. Dessuten er det hjerteløst. Kongerollen er blitt en umulighet, og de som ønsker et fortsatt monarki, bør våge å konfrontere rollens destruktive innhold, og tenke over hva den gjør med personene som skal fylle den. Man skal gjøre mot andre det man vil at de skal gjøre mot en selv.

Det er nødvendig å begrunne monarkiet med utgangspunkt i dagens utvikling. Det som må begrunnes positivt er 1) et monarki utgått fra småborgerskapet, 2) inngåelsen av et ekteskap med en enslig mor med et frynsete rykte, og 3) en familie som vil bli delt mellom hel- og halvsøsken, født i og utenfor ekteskap, fra helt forskjellige samfunnslag. Man må begrunne at dette er noe man faktisk ønsker. Denne begrunnelsen bør komme fra statsministeren, lederne for opposisjonen og kirkens ledere. Det norske folk har krav på å få vite hvordan toppledelsen tenker, ikke bare hva de føler.

Med denne nye utviklingen skjer det i virkeligheten et totalt brudd med alle kongelige tradisjoner. Med unntak av hemmeligholdelse av barnefaren til den kommende kronprinsessens tre- fire år gamle sønn, og manglende dementering av rykter. Ellers innføres det full privatisering av monarkiet. Monarkiet er på anbud, prisen er kjærlighet. Kjærligheten er i våre dager en meget flyktig affære.

En hvilken som helst kvinne kan bli dronning om hun blir elsket av en mann som innehar en kongelig posisjon. For kongelige kvinner stiller det seg fremdeles annerledes, deres menn blir ikke konger. Sonja kan ikke bli regjerende dronning. Men i neste moderniseringsrunde, når kvinnesaken og likestillingen er kommet ett skritt videre, finnes det ingen saklig grunn til at ikke også en kronprinsesse eller dronnings ektefelle får tittelen konge. Märtha Louise er også arving til tronen.

Jeg kan gjette meg til noen grunner til at våre ledere er tause. For det første ønsker ingen av dem lede utviklingen. De ønsker å surfe på stemmebølgen frem til valget. Dernest verdsetter de høyest det populære og det unge. De tror at unge mennesker forblir unge resten av sitt liv. Våre politiske ledere har glemt at det er de eldre som elsket kongehuset. Det er de eldre og gamle som har bilder av de kongelige på den fineste plassen på veggen i stuen.

Dessuten kan politikerne ikke tenke realistisk. Det er ikke vanskelig å bli kvitt monarkiet. Det skal bare åtte år, eller to stortingsperioder, til. Det behøver ikke bli nevneverdige forandringer. En konge uten makt vil ikke etterlate seg noe hull. Vi kan velge en president, eller ha statsministeren som den øverste i samfunnshierarkiet. Men også stortingspresidentens rolle kunne utvides.

En underliggende grunn til tausheten kan også være ren negativitet. Politikerne har ikke noe imot et svekket kongehus. De vil ikke ha endringer. De vil at makten fremdeles skal ligge i Stortinget hvor de selv befinner seg. All makt i denne sal, sier parlamentarismen.

Men tausheten kan også skyldes at det faktisk ikke finnes ett eneste godt proargument. Det som nå skjer er bare en rådyr såpeopera, populismens seier over en realistisk og konstruktiv samfunnsutvikling. Det er blitt skammelig å være norsk, både på grunn av utviklingen på Slottet og unnfallenheten blant politikerne.