Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mondo-filmene ga verden sjokk

Det begynte for 40 år siden med skandalefilmen «Mondo Cane». Nå har fjernsynet overtatt markedet for sensasjonelle dokumentarer, men i kveld feirer Cinemateket i Oslo filmen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1962 ble en av det forrige århundrets store sensasjonsfilmer lansert på Cannes-festivalen: «Mondo Cane», en hunds verden, regissert av den italienske filmavisfotografen Gualtiero Jacopetti. Ifølge Aftenposten var den et «elektrosjokk» som fikk Cannes\' ellers blaserte premierepublikum til å gjøre «åndelig saltomortale». Og en ellers imponert og henrykt Arne Hestenes: «Mon det ikke ville være lurt å inkludere spyposer i billettprisen?»

Filmen hadde tilsynelatende bare én hensikt: Å vise oppsiktsvekkende klipp fra en verden full av ukjente, eksotiske og fremmede ritualer. Mildt sagt pussig informasjon presentert som underholdning.

Skjult kamera

«Mondo Cane» trakk millioner av seere over hele verden. I dag er den ikke stort mer sjokkerende enn at deler av den uten videre kunne vært vist på barne-tv.

Til gjengjeld er dagens medieverden full av «Mondo Cane»-inspirerte innslag, med eller uten skjult kamera, som går direkte inn i stua:

Politivideoer, autentiske biljakter, verdens dummeste forbrytere, kjendisskandaler, reportasjer om undergrunnskultur og sex i storbyen, dyresensasjoner, eksotiske reiseprogram, seernes egne videoer, bisarre samlivsproblemer, vanvittige predikanter, groteske forbrytelser, reality-show med eller uten Kristopher Schau - alt dette tilhører faktisk hverdagen på de mest stuerene tv-kanaler.

<> Jorda rundt på ti filmer <> 1. «Mondo Cane» (1962)
Pionerverket til Gualtiero Jacopetti, nyhetsreporter og fotograf. Inneholder få direkte dristige scener, men mye av det som ble vist, var nok nytt for kinoseere flest. Som det heter i innledningen: «Hvis det du ser her kan virke grusomt iblant, er det bare fordi grusomhet er utbredt på hele planeten.» Låten «More» ble Oscar-nominert og var en av årets mest populære i 1963.

2. «Mondo Pazzo a.k.a. Mondo Cane No. 2» (1963)
Oppfølgeren, minst like populær, inkluderer insektspising, slavehandel og et innslag med amerikanske politifolk som dragartister.

3. «Mondo Balardo» (1963)
Boris Karloff leser kommentarene mens vi ser alt fra døende kjempeskilpadder til folk som flykter over muren i Berlin.

4. «Mondo Macabro» (1965)
Med undertittelen «It\'s a sick, sick world» og reklameteksten: «Have you got the courage to see the world in the raw?»

5. «Mondo Freudo» (1966)
Angivelig tatt opp med skjult kamera med opptil 1700 millimeters telelinser, blant horer, gjørmebrytere, bohemer, slavehandlere og yppersteprester under utøvelse av svarte ritualer.

6. «Mondo Topless» (1966)
Mykpornoregissøren Russ Meyer («Faster Pussycat! Kill! Kill!») tar ut all sin fascinasjon for topptunge, halvnakne go-go-dansere.

7. «Mondo Teeno a.k.a. Teenage Rebellion» (1967)
En av flere filmer som forsøker å lage sensasjon av livet blant 60-tallets ville ungdom.

8. «Mondo Mod» (1967)
Mer av det samme. En av sensasjonene her er at unge i Los Angeles bruker opptil ti dollar i måneden på plater. Ellers: dop, sex, surfing og rock\'n\'roll.

9. «Mondo Hollywood» (1967)
Byoriginaler, filmstjerner og skandalemakere. Frank Zappa dukker opp i et av innslagene.

10. «Mondo New York» (1987)
Et av de siste forsøkene i sjangeren; fra kunstner- og undergrunnslivet på Manhattan.

<> Andre titler fra kvasidokumentarenes vidunderlige verden:
«Mondo Nudo», «Mondo Infame», «Mondo Bolordo», «Taboos of the World», «Secret Pains», «Go Go Go World», «Manson», «Mondo Oscentia», «Mondo Rocco», «Mondo Exotica», «Mondo Violence», «Mondo Bizarro», «Mondo America», «Mondo Magic», «Shocking Asia», «Man Man Man», «Faces of Death Part 1 & Part 2», «Whitchcraft 70» og «Prostitution and Pornography In The Orient».

Sjangeren var best kjent fra sirkus og verdensutstillinger, der man i første halvdel av århundret viste fram både innfødte og diverse former for freaks - slik som skjeggete damer, ekstremt tynne og tykke mennesker, folk som kunne spise glass og så videre.

Merkelige fakta ble også presentert i den utbredte avisspalten «Ripley\'s Believe it or Not», seinere også i Guinness\' berømte rekordbok. Men filmmediet var foreløpig bare sporadisk brukt til å fange inn slike sensasjoner for et massepublikum.

Livsfarlig?

Dokumentarfilmen tok en ny vending med «Mondo Cane». Sjangeren eksploderte. Regissørene tok i bruk midler som skjult kamera, telelinser på størrelse med stjernekikkerter og filming med angivelig fare for ens eget liv. Lerretet flommet over av kuriositeter, merkverdigheter, skandaler, vold og hemmelige ritualer. Fra begynnelsen av var også diverse former for behandling av dyr et yndet tema, men her var vi et stykke unna Disneys dyrefilmer (selv om også de faktisk la vekt på det sensasjonelle).

Etter «Mondo Cane» og oppfølgeren «Mondo Pazzo» tok sjangeren av for alvor. En sann flom av dokumentarer strømmet utover verden, tilsynelatende skapt under mottoer av typen «du tror det ikke før du får se det» og «slik lever de der».

I økende grad la regissørene vekt på perversiteter, sadisme, tabuområder, merkelige matvaner, provoserende kunst, livsfarlige konkurranser, hvit slavehandel, fyll og hor, okkulte fenomener, villskap blant tenåringer og dyreplageri. Fra voodoo til nynazisme, fra russisk rulett med diesellokomotiver til smykker lagd av levende insekter; vår mann i felten hadde vært der.

Arrangert

Mens utgangspunktet i hvert fall gjenspeilte en slags sannhet, ble falske og arrangerte dokumentarer presentert under Mondo-etiketten en stadig mer utbredt form, oftest lagd av italienere.

Arrangerte situasjoner og påfunn er riktignok en nesten like gammel tradisjon som filmhistorien, men nå ble den brukt systematisk og presentert som en blanding av gonzojournalistikk og sensasjonsmakeri.

Men i utgangspunktet lå en slags vilje der til å bevisstgjøre, noe filosofi light-kommentarene til «Mondo Cane» i høy grad signaliserer. Bildene suppleres av en tekst som etter evne forsøker å sette begivenhetene på plass i menneskenes utviklingshistorie. Som Dagbladets Reidar Anthonsen skrev om «Mondo Cane II» i 1964:

«Dette var samtidshistorie som sa - ikke bare sex - men i like høy grad vold, bløff, hysteri, falskhet, feighet, brutalitet, dårskap, smartness, nød og overflod - kort sagt: Jorden, menneskenes hjem, i året 1964 e.Kr.»

Hele Norges coronakart