Money, money, money

Den nye TV-underholdningen dreier seg om penger, penger, penger. Hvorfor gjør den det? Og hva kan vi lære om oss selv av pengeutdelerne Hallvard Flatland og Arve Juritzen?

Nest etter været, er det vel ingen ting verdens ordspråk handler om så ofte som penger. Sitater og munnhell om penger kjennes på alle språk. Penger er «storkna mannesveitte» (Vinje) og «the rich man's world» (ABBA). Penger er «fattigmanns draum» eller «Fandens gull». De er «verdens hersker» (Seneca) eller «roten til alt ondt» (Timmoteus). De lukter ikke, de henger ikke på trær; de brenner hull i lommen din og de klinger i kisten...

Det er ikke rart vi er opptatt av penger, for det har menneskene alltid vært. Helt siden før profetenes tid. Alene i Mosebøkene finnes det ifølge mitt bibelleksikon snesvis av referanser til pengene og hva de gjør med oss.

Men måten! Måten vi dyrker dem på, hvordan vi gnir dem og elsker dem, den slags skifter over tid. Forholdet til pengene er til sjuende og sist et mål for dypere holdninger i samfunnet.

Det er vel egentlig derfor de nye millionprogrammene i NRK og TV2 opptar oss så sterkt. Her ruller jo hundretusener til publikums jubel i programmer som glitrer av skamløst, uforfalsket begjær. «Herlig!» sier de heldige når de gjetter riktig, og vi frydes med dem. For rike vil vi alle bli, og nå kan «DU!» vinne, og framfor alt: Nå kan «DU!» tilstå at det ikke lenger er skam å stå fram og si at jo, jeg gjør alt for å vinne en million i kveld! For det vil vi alle, og nå kan vi si det...

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØRSTE GANG PENGESPILLET kom inn i norsk kringkasting, var i Rolf Kirkvaags radioprogram «Det spørs» tidlig i 1950-åra. Kirkvaag har selv fortalt hvor skeptisk NRK-ledelsen var til tanken om å gi penger for rett svar i en spørreleik. Kunnskapskonkurranser ble stadig holdt, naturligvis, mellom skoleelever eller grupper av publikum. Men å gi penger... «Du lyt betala det sjøl!» sa kringkastingssjef Fostervoll til Kirkvaag, litt for spøk.

Og Kirkvaag gikk i gang med sitt eksperiment. Kassaapparatet «Jonatan» sto sentralt i opplegget. Spørsmålene måtte programlederen finne på selv, de ble delt i fem grupper etter fritt valg. Fem kroner for første rette, stigende til åtti blanke kroner hvis du svarte riktig på alle spørsmål, det var konseptet bak «Det spørs».

Programmet ble en fabelaktig suksess. Stemningen sto i taket når publikum stemte i med «Det spørs»-sangen «Vi tar en rungende...». Kassaapparatet «Jonatan» klang muntert ved hver utbetaling, og luften vibrerte under Kirkvaags magiske mikrofonsjarm.

Men hensikten var ikke pengene. I alle fall ikke for Kirkvaag. Hensikten var å komme inn på folk, få dem på glid, skape en atmosfære ved mikrofonen der fru Fagra fra Firda kunne slippe seg løs i all sin friske folkelighet.

Kontakt var målet. Og det lyktes over all forventning. Det var et tjoho og et knegg-knegg over dette programmet som spredte lysstrimer i 1950-tallets høytidsstemte folkeopplysningsradio.

NESTE BARRIERE BRAST i 1961, da det unge fjernsynet i Norge slapp seg utpå med den ufattelige sum av 10000 kroner - ti tusen kroner - i programmet «Kvitt eller dobbelt».

Konseptet var amerikansk («The 64000 dollars question») og velprøvd i mange land. NRK på Marienlyst likte det ikke og holdt lenge stand imot.

«Ikkje quiz!» lovet Fostervoll, da han skulle overbevise politikerne om at det norske fjernsynet bare ville vise gode, norske programmer. «Amerikansk fjernsyn skal vi ikke ha,» ble det forsikret både på Løvebakken og i Kringkastingsrådet, og da tenkte man nettopp på slike idiotiske spørrekonkurranser med skyhøye premier.

Men «Kvitt eller dobbelt» bante seg vei likevel som programidé. Sverre Christophersen, en av NRK Fjernsynets første produsenter, har fortalt hvor vanskelig det var å overbevise ledelsen. Til sist fikk han klarsignal.

Lørdag 26. august 1961 ønsket programleder Gunnar Haarberg velkommen i Store Studio.

Siden har Knut Bjørnsen ønsket og ønsket velkommen år etter år, for «Kvitt eller dobbelt» ble fra starten av en fenomenal suksess som NRK ikke hadde råd til å la gå. Knapt noe program i masseunderholdningens historie har opptatt folk som dette.

Var pengene en viktig del? Uten tvil. 10000 var Big Money, særlig i norsk sammenheng, nesten en liten årslønn.

MEN PENGENE VAR VEL IKKE hovedsaken. Programmets nerve traff i alle fall det menneskelige. Den var hvordan den som hadde meldt seg på, klarte den enorme psykiske påkjenningen å svare på de mest utrolig spesialiserte detaljspørsmål, om ferskvannskrepsens følehorn eller Ibsens kvinneskikkelser, presentert i stigende vanskelighetsgrad og opplest med dvelende dramatikk .

Verken Haarberg eller Bjørnsen småpratet med offeret på samme måte som Kirkvaag gjorde i radioen. Men man ble godt kjent med kandidaten likevel, ja, det var på et vis en personlighetsavsløring det som skjedde i studio.

Spenningen var enorm, og steg til det nesten ulidelige i takt med at de høytidelige svarkonvoluttene ble åpnet under nervepirrende papirknitring.

Og - viste det seg - skuffelsen ute blant publikum helt rørende når spørreren tok feil og mistet gevinsten.

NRKs arkiver rommer kasser med seerbrev som røper hvor sterk identifikasjonen med personen var. De som vant, ble rikskjendiser og snart også Se og Hør-inventar. Vi ville vite hvordan det gikk med dem videre i livet.

I DAG KASTER IKKE Flatland eller Jurizen bort tida med å prate med kandidatene. Selv åpenbare invitter til å gå inn på personene, neglisjeres.

Programmene har ikke tid til slikt. For nå er det ikke mennesker det dreier seg om. Nå er det roller. Rollen som den heldige «DU!», personifisert for en stakket stund i Reidunn fra Alta eller Geir fra Enebakk, som utsettes for kaskader av spørsmål presentert i svimlende elektronisk fart.

Spenningen drives opp - av pengene.

Publikum jubler og klapper - for pengene.

Spørsmålene, kunnskapen spiller ingen som helst rolle - i forhold til pengene. Programmets nerve er «Money, money, money». Vi nyter på vegne av de heldige denne pirrende sjanse til å tre inn i «the rich man's world».

Er vi blitt en nasjon av grådige? Et publikum av hemningsløse materialister? Det får vi overlate til verdikommisjonen å vurdere. Hva som her skal trekkes fram, er et litt annet poeng:

Jeg tror egentlig at alle Kringkastingens spørreprogram har hatt en undertekst av begjær. Gevinstens skinnende mulighet, om enn bare åtti kroner, har kastet sitt drømmelys over deltakelsen.

I Kirkvaags tid var dette nedtonet av beskjedenhet. Hele landet var jo beskjedent den gang. Vi stilte beskjedne krav, og foretrakk en beskjeden statsminister. Et drag av blyghet og forstillelse skilte oss nordmenn den gang fra å gi etter for alle slags ønsker.

I fjernsynets tidsalder revnet mye av dette sløret. Folk - i alle fall enkelte av oss - våget åpent å si ja til 10000 kroner. Lett forkledd i sakkunnskap, selvfølgelig, men like fullt med pengene som bottom line. Det var i samme periode at den hittil uhørte sjanger selvbiografien grep om seg. Plutselig - fra 1960-tallet - kunne hvem som helst skrive sin biografi.

Og i dag? I dag er alle slør falt. I dag er vi alle helter. «DU!» er blitt hovedpersonen.

Det kan da ikke være noe galt i det?

VIL DU BLI MILLIONÆR? Svaret er ja. Arve Juritzen er programleder for TV2s spørreprogram.