OPPFØLGER: Monica Heldal følger opp den kritikerroste debuten med et album der hun tar større sjanser. Foto: Bjørn Opsahl
OPPFØLGER: Monica Heldal følger opp den kritikerroste debuten med et album der hun tar større sjanser. Foto: Bjørn OpsahlVis mer

Monica Heldals forundringspakke

Råere og mer eksperimentell på sitt andre album.

ALBUM: Monica Heldal har virkelig ikke gått inn for å tekkes de store platekjøpende massene på sitt andre album, «The One In The Sun».

Vel, de fins vel uansett ikke der lengre, men materialet på «The One In The Sun» vil uten tvil fungere utmerket live også. 

Utenfor boksen Uansett, hun gir lytteren en rett på tygga fra starten, men senker guarden i den nesten ti minutter lange tittellåten, countryinspirerte «For Saviours» med et deilig slør av keyboard, «Warrior Child» og flotte «Broken».

Heldal er rett og slett klar for å gå i krigen for å forsvare sin rett til å lage musikk som du ikke finner noe annet sted. Og hun skal ha honnør for at hun tenker utenfor boksen og ikke velger det enkle og opplagte. Eller kommersielt trygge.

Modnet musikalsk Debuten «Boy from The North» (2013) var oppsiktsvekkende bra. Ryktene hadde gått foran Heldal, som ikke minst ble lagt merke til for sitt eminente gitarspill. «Fullendt artist i en alder av 22!», konkluderte herværende anmelder og stoppet terningen på fem.

Nå er hun blitt 25 år og har - viser det seg - modnet enda mer musikalsk. Det er ikke sånn at hun ikke er til å kjenne igjen på oppfølgeren , men uttrykket er råere og mer eksperimentelt - og veldig langt unna den Heldal som spilte akustisk med bare bassist Øystein Frantzvåg ved sin side i St. Edmunds Church under Bylarm i februar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun kler for øvrig det formatet svært godt også.

Kompenserer Men - det er akkurat som om hun er livredd for å bli A4 og mainstream, og derfor kompenserer med et album som går langt i en annen retning. Dette er avansert rock for viderekomne, på grensa til pretenesiøst. Elleve låter klokkes inn på 58 minutter, det vil si et gjennomsnitt  på fem minutter pr. låt.

Blir det for mye av det gode? Vel, det tar litt tid å fordøye - og virkelig like - albumet. Hun gir ikke ved dørene, Heldal. Det virker tvert imot som hun konsekvent aldri velger minste motstands vei, og i stedet legger på stadig flere lag. Her er det jobbet mye i studio.

Bred pensel Hun utmerker seg allerede, i ung alder, med et helt spesielt uttrykk som er bare hennes. Den lett gjenkjennelige stemmen har selvfølgelig mye med det å gjøre, dernest får bandet mer plass denne gang. Det males med bred pensel, og lydbildet er tildels stort og omfattende. Det besørges av Øyvind Blomstrøm (gitar) og Cato «Salsa» Thomassen (gitar/keyboard), som har produsert plata sammen, og Øystein Frantzvåg (bass) og Børge Fjordheim (trommer).

Mer fuzz Åpningen «Siren» er nærmest delt i to, med en egen, jamaktig instrumentaldel mot slutten. Det er noe White Stripes-aktig over soundet her.

«Coulda Been Sound» åpner med gitarstilen som kjennetegner Heldal. Fengende «Jimmy Got Home» er likevel nærmere debuten i form og farge, med den forskjell at det er enda mer fuzz i gitaren enn vanlig.

«The Riverbank» er episk oppbygd, med en intensitet, ikke minst i gitarspillet, som kan minne om Blomstrøms band El Cuero. 

Perle Albumets perle kommer helt til slutt. «Actual Farewell» er en nesten fem minutter, perfekt oppbygd poplåt som kunne vært lagd på 70-tallet. Eller i går.

«The One In The Sun»

Monica Heldal

5 1 6
Plateselskap:

WM Norway / Warner Music

Se alle anmeldelser

Det er ikke sikkert alle de elleve låtene treffer deg med en gang, men sånn skal det gjerne være med gode album. De setter deg på en liten prøve i starten, men så blir du nysgjerrig og må høre én gang til. Og så blir de bedre og bedre for hver lytting.

Monica Heldals forundringspakke