IKKE DEN ENESTE:  Politietterforsker Robin Schaefer varslet om kritikkverdige forhold ved etterforskningen av et drap i Hordaland politidistrikt. Siden har han gitt ut bok om problemene han møtte etter varslingen. Han er ikke den eneste, mener kronikkforfatter. Foto: NTB Scanpix
IKKE DEN ENESTE: Politietterforsker Robin Schaefer varslet om kritikkverdige forhold ved etterforskningen av et drap i Hordaland politidistrikt. Siden har han gitt ut bok om problemene han møtte etter varslingen. Han er ikke den eneste, mener kronikkforfatter. Foto: NTB ScanpixVis mer

Monika-saken er bare toppen av isfjellet

Robin Schaefers negative opplevelser er ikke enestående, mener en tidligere fengselsinspektør og varsler.

Meninger

Endelig foreligger resultatet av granskningene i Monika-saken. Og resultatet av granskningene er knusende for flere av topplederne i Hordaland politidistrikt. Gjennom det siste året har det vært skrevet spaltemeter på spaltemeter om manglende etterforskning av et barnedrap. Hvorfor? Selvfølgelig fordi saken er dypt tragisk. Men også fordi den reiser en rekke prinsipielle problemstillinger. Problemstillinger utover håndteringen av selve Monika-saken. Utover om politiledelsen i Hordaland politidistrikt har tillit eller ikke.

Varsleren i Monika-saken, Robin Schaefer, beskriver i sin bok det helvete han måtte gjennom for å få sannheten frem. Rapporten fra advokatfirmaet Wiersholm underbygger dette helvetet mens vi får et innblikk hva en som varsler på sine ledere risikerer. Kunne dette funnet sted andre steder enn i Bergen? I andre politidistrikt? Hva med beslektede sektorer i justisområdet? Sannheten er at mange av Schaefers negative opplevelser er gjenkjennbare. Av meg.

Også jeg er en varsler innen justis. Og nettopp derfor hevder jeg meg meningsberettiget til å kunne si noe om den risikosport varslinger innenfor en lukket, hierarkisk etat er. I håp om at politikerne nå benytter anledningen til virkelig å undersøke kulturen innenfor de lukkede etater. Som Monika-varsleren fikk også jeg beskjed om å lukke øynene. Beskjed om at jeg ikke hadde noe med å undersøke forhold innenfor mitt eget ansvarsområde. Også jeg følte slik utrygghet at jeg valgte lydopptak. Også jeg mistet tilgang til vårt datasystem. Også jeg opplevde å føle meg overvåket. Også jeg opplevde at dokumenter ble fjernet fra saken min. Det gikk så langt at jeg til slutt følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å sende dokumenter rekommandert til Justisdepartementet gjennom Posten med sporing av mottak.

Som leder av landets største fengselsenhet, med 165 ansatte og over 200 innsatte, og sentral rundt direktørens bord, fikk jeg mye informasjon. Også informasjon som måtte, og skulle holdes internt. Jeg levde med denne kunnskapen i mange år. Helt frem til jeg nådde et punkt der jeg tvang meg selv til å gjøre et valg. Avslutte arbeidsforholdet eller varsle internt. Jeg valgte det siste.

Prisen for å bryte ut av dette kollegiet av makt er blitt høy. Altfor høy. Høyere enn jeg kunne drømme om den gang jeg valgte å si ifra. Hvorfor? Fordi jeg tok et samfunnsansvar jeg ikke ville slippe? Fordi jeg utfordret makten? Utfordret de som trodde de var hevet over loven ved å seile under Justisdepartementets flagg? Fordi jeg med min varsling avdekket et isfjell av alvorlige forgåelser i en trikse/fikse-kultur? Fordi mine ledere visste at de hadde makt nok til å håndtere såkalte opponenter, oppviglere, kverulanter og andre som er illojal mot lederen? Fordi de visste at de hadde makt nok til ikke å bli stillet til ansvar?

Min varsling var selvsagt ikke så alvorlig som i Monika-saken. Intet kan bli mer alvorlig enn drapet på en liten jente. Kanskje bortsett fra forsøk på å skjule dette for å ivareta sitt omdømme? Min varsling gjaldt bare mistanker om korrupsjon, skatteunndragelser, ekstra lønnsutbetalinger til ledere uten underliggende dokumentasjon, anskaffelser av tjenestebiler til lederes private bruk, ferie for leder m/ektefelle for leverandørs regning, feilinformering til Riksrevisjonen. Og verre forhold som fremsendelse av uriktige dokumenter til retten.

Mine overordnede, helt opp til øverste leder i etaten, ble varslet om ovenstående gjentatte ganger uten at jeg fikk svar fra andre enn de som misbrukte sin autoritet til å undersøke seg selv. Og alle kjempet imot mitt krav om en habil gransking. Hos oss, som i Hordaland politidistrikt, gir vi hverandre ryggdekning om vi utfordres. Selv Sivilombudsmannens gjentatte anmodninger til Justisdepartementet om å gi meg et svar på mine mistanker ble neglisjert. At landets justisminister bekreftet skriftlig at jeg skulle få et fyllestgjørende svar var, utrolig nok, også ubetydelig. Her skulle ingen utenforstående blandes inn. Jeg opplevde, som Schaefer gjorde, at det var jeg som var problemet, ikke det jeg varslet om. Løsningen ble tydeligvis å fremme en avskjedssak mot meg. Hovedsakelig begrunnet i mine manglende samarbeidsevner og manglende lojalitet til de jeg hadde varslet på og om.

Da jeg varslet om det jeg oppfattet som svært alvorlige forhold, var jeg overbevist om at domstolene alltid tar stilling til om kriminalitet er begått. Jeg bygget den antakelsen på den innsikt møtet med tusenvis av kriminelle innenfor murene hadde gitt meg. Nå vet jeg bedre. Retten valgte ikke å vurdere forholdene jeg varslet om. De ville bare vurdere om jeg hadde varslet på riktig måte. Er det kun eksterne granskere som Fougner og Gjørv som våger å fremme kritikk av ledere i justis? Selv ikke når et barn er drept våget noen innen Justis å rette pekefingeren mot navngitte ledere?

En som varsler på sine ledere risikerer alltid å bli møtt av sanksjoner, enten en jobber i privat eller offentlig sektor. Disse sanksjonene vil alltid medføre en stor fare for at sanksjonene gjør det nærmest umulig å gå på jobb, slik Schaefer opplevde det i Bergen. Slik jeg har opplevd det. Og vil du kjempe for å beholde jobben din, eller sikre din pensjon, må du kanskje saksøke din arbeidsgiver for gjengjeldelse etter varsling.

For meg ble det å møte Staten ved Justisdepartementet i en rettssak deprimerende. Deprimerende fordi jeg kunne se at lederne jeg varslet på bli representert ved de beste juristene Staten har, uten at lederne risikerte noe annet enn tapt ære. Jeg opplever at jeg ved å handle i Statens interesse risikerer både jobb og hjem. I motsetning til de jeg varslet på må jeg dekke egne saksomkostninger. Hvilken interesse har staten av ikke å undersøke de forgåelser jeg har varslet om? Er det viktigste for staten å vinne enhver sak? Viktigere å få rett enn å ha rett?

Hvem er staten? Stortinget? Regjeringen? Domstolene? Kanskje det viktigste spørsmålet ikke er hvem Staten egentlig er. Kanskje det er viktigere at kritiske forhold innad i Justisdepartementet ikke avdekkes. Slik at vi alle fortsatt kan ha lit til at vi lever i verdens beste land, uten å stille vanskelige spørsmål som om det finnes «En stat i staten». Som har vist seg hevet over merknader fra Statens kontrolletater som Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen. Jeg er, etter statsråd Anundsens svar i reportasjene etter granskningene i Monika-saken, trygg på at ingen ledere innen justis lengre er hevet over loven.