Monk-boks for fansen

- Hva er teknikk? fnyste Wynton Marsalis da jeg intervjuet ham for mange år siden. - Folk sa at Thelonious Monk manglet teknikk. Det er sprøyt, Monk hadde perfekt teknikk for å spille Monk-musikk. Perfekt!

Få om noen av jazzens giganter har vært så kontroversielle som Thelonious Sphere Monk (1917- 82). Ikke bare var han en av arkitektene bak 40-tallets revolusjonerende bebop-framvekst, som pianist utviklet han sin høyst originale stil, med harmoniske og rytmiske løsninger som avstedkom alt fra total omfavnelse til avskyerklæringer. Bare som komponist ble han hurtig innlemmet som en av de aller største, et ry over 100 komposisjoner har forsterket i de to tiåra som har gått etter hans død. Det skal da også godt gjøres å argumentere mot «'Round Midnight», «Ruby My Dear», «Straight No Chaser», «Rhythm-A-Ning», «Crepuscule With Nellie», «Blue Monk» og en rekke andre låter som for lengst har trådt inn i jazzens standardrepertoar.

Da Thelonious Monk i 1962, tross sin eksentrikerstatus, var blitt så populær at store Columbia kjøpte ham til sin stall, hadde han bak seg innspillinger for de kunstnerisk toneangivende, men små selskapene Blue Note, Prestige og Riverside. Columbia kunne imidlertid tilby penger, bred internasjonal distribusjon og prestisjen ved å være på samme merke som eksempelvis Miles Davis og New York Philarmonic / Leonard Bernstein, og Monk slo til.

Likevel er det i dag vanlig å oppfatte særlig Blue Note-perioden (1947- 52) og Milestone-perioden (1955- 61), begge dokumentert på utmerkede samleplater, som hans musikalsk mest interessante.

I dybden

Den ferske 3-CD-boksen fra Columbia (Sony) fanger pianisten i et tidsrom der tilfanget av nye komposisjoner var mindre, og vil nok først og fremst være interessant for de mange Monk-fans som er i stand til å gå dypt i materien og glede seg over detaljer som åpner for sammenliknende vurderinger, enten i kontemplativ ensomhet eller i livlige dialoger med likesinnede.

Strålende musikk er det uansett. Orrin Keepnews, veteranprodusenten fra Milestone og kanskje den som kjenner Monks musikk aller best, har redigert og lydrestaurert konkurrentens antologi, og funnet fram til tidligere ikke-utgitte versjoner av «Think of One», en fornøyelig «Honeysuckle Rose» (Fats Waller / Andy Razaf), «Reflections» og «Blue Monk».

Blanding

Keepnews har satt sammen en blanding av studio- og konsertopptak med Monk solo, i kvartett og med store ensembler, og hans profilerte skribentsønn, Peter Keepnews, har skrevet et langt essay der han argumenterer godt for den musikalske verdien også av denne lett nedvurderte perioden.

Blant annet tar han tak i spørsmålet om hvorfor Monk beholdt tenorsaksofonisten Charlie Rouse - målestokken var blant andre Sonny Rollins og John Coltrane - som sin nærmeste medspiller gjennom hele den siste delen av sitt aktive musikerliv. Det bidrar også på andre måter til å kaste lys over en av jazzhistoriens mest bemerkelsesverdige aktører.

Å avskrive Thelonious Monks Columbia-periode vil være å gjøre det gode til det bestes fiende. Men Monk-nykommere bør være oppmerksomme på at det beste, på noen unntak nær, finnes tilgjengelig andre steder enn i denne boksen.