Monnas monolog

TEATER: Når sant skal sies er det egentlig ikke så vanskelig å få en monolog god. Men det er veldig vanskelig å gjøre den veldig god. Men det klarer Monna Tandberg på Nationaltheatrets malersal, med «Til min mann», en monolog basert på Finn Carlings roman «Dagbok til en død». På vei til Malersalen har romanen blitt formet til teater i Belfast, der Carlings oversetter Louis Muinzer bearbeidet romanen for scenen. Så er monologen ført tilbake til norsk, med Monna Tandberg på scenen i regi av Lennart Lidström.

Småpike

Historien er historien om en enke. Året etter at mannen døde fører hun dagbok. Felicia er en eldre kvinne, hun hører til dem som lot seg forme til småpike igjen da hun burde være voksen. En som aldri har vært helt sikker på hvem denne Václav Havel er, men ikke torde spørre. Nå, gjennom refleksjonen og skrivingen, vokser hun langsomt opp. Hun tar opp igjen akvarellene sine, som mannen bare syntes var «pene». Hun bekymrer seg for barnebarnet, hun foraktes av sin datter. Og hun er utro, eller føler det som det er det hun er, mot sin avdøde mann. Og lærer noe av det. Langsomt dreier dagboka seg mot et oppgjør med mannen. Langsomt kryper kvinnen, hun som var gjemt i småpikefakter, fram. Og Monna Tandberg har en stemme som gjør at en sal puster stille. Hun har pauser der vi kan høre hva hun tenker, se hva hun ikke sier.

Urovekkende

Det er blitt en fin beretning om et kvinneliv, urovekkende rolig fortalt. Og tror man teksten bare er en vakker akvarell, blir den noe annet: Akkurat slik Felicias akvareller begynner å likne noe annet og mer enn noe «pent». Det er fem kvarter kvinneliv, der blomster vokser opp gjødslet med sorg og skjult aggresjon, på Malersalen.