Monoarki

Glimt av magi.

KONSERT: Klokka 19.30 i går kunne jeg og de tre andre foran scenen kjenne hele teltet bli fylt av Den Påtagelige Forskjellen Mellom Musikkjournalisters Meninger Og Folkets Smak. Mandag fylte terningkast 3-bandet Franz Ferdinand stadion, nå skulle årets mest kritikerroste band på scenen – og det var nesten ingen til stede.

Det er et solid argument for å ikke booke norske headlinere, for man vet jo aldri hvor man har publikum. I går var folket i sola, og først når bandet hadde entret scenen kom de inn i skyggen.

Da fikk de upassende nok ikke en konsert med det I Was A King som kunne fått plass på P4s indiesommerkassett. Nei, det var den soniske I Was A King hvis strategi for å stoppe publikumsbablet var å overdøve med droning, imponere med lynkjapp veksling mellom sanger og fjetre oss med sitt samspilte, kule og indieparodiske seg.

Frode Strømstads knappe «HeivierIwasAking» kvalifiserer han neppe til årets publikumhore, men selv i shoegazermodus glitrer «Norman Bleik» og «California» fra deres siste album – og det er glimt av magi når Anne Lise Frøkedel og Frode parallelt rugger på gitarene og synger duett med blikket festet langt der framme, som om de ser noe vi ikke ser. Et bedre sted kanskje, der folk holder kjeft på konserter og anmeldere ikke sutrer på grunn av litt velspilt støy.