Urimelige krav: Ditt krav om kontroll og regulering i et forhold er urimelig. Foto: NTB scanpix
Urimelige krav: Ditt krav om kontroll og regulering i et forhold er urimelig. Foto: NTB scanpixVis mer

Monogami er umoralsk

Er det greit å ha sex med andre enn kjæresten sin? Er det greit å ha mer enn én kjæreste av gangen?

Meninger

De siste årene har det blusset opp en debatt om alternative samlivsformer, slik som åpne forhold og polyamori.

Spaltist

Ole Martin Moen

Ole Martin Moen er fagfilosof, forsker ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han er fast husfilosof på Verdibørsen på NRK P2 og en av grunnleggerne av Humanistskolen, en ungdomsskole i Oslo som legger vekt på filosofi og kritisk tenkning.

Siste publiserte innlegg

På den ene siden i debatten står dem som mener at monogami er det eneste rette. På den andre siden står dem som mener at mens monogami kan være rett for noen, kan ikke-monogame samlivsformer være rett for andre.

Vi mener at monogami er umoralsk. Vi er derfor uenige både med dem som mener at monogami er det eneste rette og dem som mener at monogami er én blant flere akseptable samlivsformer.

Når vi sier at monogami er umoralsk, mener vi ikke at noen har en plikt til å ha mer enn én romantisk eller seksuell partner. Dersom du bare vil være seksuelt intim med kjæresten din, er det greit. Dersom kjæresten din bare vil være seksuelt intim med deg, er det greit. Det er også greit å avstå helt fra romantiske og seksuelle relasjoner, og dermed leve i sølibat.

Så hva er det som er umoralsk? Det umoralske er å kreve at ens partner skal være monogam: å nekte hen å ha intime relasjoner med andre, og å true med å ødelegge kjæresterelasjon dersom hen ikke adlyder.

Hvorfor kan man ikke kreve at kjæresten er monogam? Hvorfor er ikke monogami en av de mange tingene man kan stille som en forutsetning for at man vil være i et forhold?

Alle forhold innebærer forhandlinger og kompromisser, tillit og gjensidighet. Det er viktig å kommunisere hva man vil og det er viktig å stille krav. Dersom familieliv er viktig for deg, er det helt greit å si til partneren at du vil at dere skal spise de fleste middagene sammen — og å si, dersom hen er på kontoret nesten hver eneste kveld, at dette ikke fungerer for deg. Det er ikke bare akseptabelt, men helt nødvendig, å forhandle om omfanget av, og innholdet i, relasjonen.

Hvorfor er ikke monogami én blant de mange tingene man kan kreve? Grunnen er at monogami ikke handler om omfanget av, eller innholdet i, relasjonen til ens partner.

Monogami handler nemlig verken om hvor mye tid du og din partner skal være sammen eller hva dere skal gjøre i tiden når dere er sammen. Monogami handler om hva din partner skal få lov til å gjøre i relasjoner til andre, også når du ikke er der.

Mener vi at det er galt å ha krav til hva ens partner kan gjøre når man selv ikke er tilstede? Nei. Dersom partneren din raner eller voldtar mens du er bortreist, har du selvsagt svært sterk grunn til å forlate vedkommende. Ran og voldtekt er voldelig og umoralsk, og ved å gjøre slike ting viser partneren din at hen er voldelig og umoralsk, uavhengig av hvorvidt du er tilstede.

Mens ran og voldtekt er umoralsk, er det imidlertid ikke umoralsk å ha intime relasjoner med andre voksne mennesker. Dersom du selv har en intim relasjon med din partner, går du formodentlig med på at det er helt greit at voksne mennesker har intime relasjoner med hverandre.

Så dersom din partner har sex med en annen voksen mens du er bortreist, er ikke det som å rane eller å voldta — det er å gjøre noe som i og for seg er helt greit, men som strider mot dine ønsker og reglene du har laget for hva partneren din får lov til å gjøre når hen ikke er sammen med deg.

Vårt syn er at dersom din partners relasjoner med andre i og for seg er akseptable, blir de ikke gjort uakseptable av ditt krav om å få kontrollere og regulere dem. Det som er uakseptabelt, er ditt krav om kontroll og regulering.

En innvending til vårt syn er at monogami er noe voksne mennesker må få velge å forplikte seg til, dersom de vil det. Bør ikke voksne mennesker kunne samtykke til de avtalene og relasjonsformene som de selv har lyst til, og er de ikke bundet av dem når de først har samtykket?

Vi er enige i at samtykke er viktig. Samtykke er nødvendig for at en relasjonsform skal være akseptabel. Men er samtykke tilstrekkelig for at en relasjonsform skal være akseptabel? Er alt greit så lenge det er samtykkende?

Å mene at alt er greit så lenge det er samtykkende, er å ha en naiv forståelse av makten som vi mennesker ofte har over hverandre i intime relasjoner.

Se for deg at en mann er sjalu og har et stort kontrollbehov. Han sier til sin kone at når han er avgårde på forretningsreise så får ikke hun lov til å ringe familien sin og hun får ikke lov til å møte vennene sine uten å spørre ham om lov først. Han sier at hun må følge disse reglene, ellers vil han skilles. Vurder eksempelet og spør deg selv: Er det greit at han stiller et slikt krav? Har de en etisk akseptabel relasjon dersom hun går med på kravet? Har hun en plikt til å følge hans pålegg dersom hun har sagt ja?

En åpenbar reaksjon på eksempelet er å si at kvinnen burde si nei til mannens krav. Vi er enig i at hun, ideelt sett, burde det. Samtidig er det viktig at vi tar inn over oss at det ikke alltid er lett å avvise et krav fra noen som man står i et avhengighetsforhold til. Mange er økonomisk avhengige av partneren sin. Mange er også emosjonelt avhengige. Og mange trenger partnerens fortsatte gunst for å sikre en god oppvekst for barna sine.

På grunn av makten, avhengigheten og sårbarheten vår, er det viktig at vi som samfunn kommuniserer at det finnes grenser for hva det er greit å forhandle om i relasjoner. Selv om det er greit å forhandle om hva man skal gjøre sammen med partneren sin, er det ikke greit å bruke forhandlingsmakten sin til å forsøke å isolere og kontrollere partneren.

Selv om mannen i eksemplet ovenfor hadde fått kona til å samtykke til at hun ikke skal ringe familien sin, ville det fremdeles være umoralsk for ham å stille dette kravet og umoralsk for ham å ødelegge relasjonen dersom hun ikke adlød. Det burde ikke være straffbart for ham å gjøre det, men venner og familie burde si klart ifra at dette er maktmisbruk, og at maktmisbruk er uakseptabelt.

På lik linje med at mannens krav om få isolere kona er maktmisbruk, er det også makt misbruk dersom han bruker makten til å nekte henne å ha kjærlige, intime og seksuelle relasjoner til andre.

Du må gjerne ha bare én kjærlig, intim og seksuell partner, dersom du vil det, og din partner må gjerne bare ha én kjærlig, intim og seksuell partner, dersom hen vil det. Dersom begge vil det, er det greit.

Legg imidlertid merke til at all den tid begge faktisk bare vil være med den andre, så er en regel om monogami overflødig. En regel om monogami kommer til nytte, og trer i kraft, først dersom du eller din partner ønsker intime relasjoner med andre, og må trues med at kjæresteforholdet eller ekteskapet ryker for å bli skremt fra å gjøre det.

Det er hensynsløst, isolerende og kontrollerende å rette slike trusler mot dem man elsker. Truslene blir ikke akseptable av at de rettes begge veier.

Den samfunnsmessige kostnaden ved monogami er enorm. Det er millioner av dype, kjærlige og meningsfulle relasjoner vi mennesker kunne ha formet med hverandre, men som vi ikke tør å forme på grunn av kravet om monogami — eller fordi vi er redde for å kunne mistenkes for ikke å være monogame. I stedet for å organisere oss i flokker, med store nettverk basert på tillit, har vi som samfunn valgt å fremme en samlivsform som låser to mennesker sammen, isolerer dem og fremmer mistenksomhet og frykt.

De negative konsekvensene av monogamiet blir særlig tydelige når vi ser hvordan gamle mennesker, i det de mister livspartneren sin, ofte blir sittende helt alene, uten fysisk og psykisk nærhet. En av oss som skriver dette arbeider i hjemmesykepleien, og ser den voldsomme ensomheten og isolasjonen blant eldre hver eneste dag. I et monogamt samfunn skal vår primære kilde til sex, omsorg, emosjonell støtte og fysisk nærhet være vår ene partner. Eldre i dag har ofte ikke fått kultivert slike relasjoner til andre, så når de mister livspartneren sin, mister de ofte alt.

Når det eneste akseptable er tosomhet, blir resultatet — der tosomhet ikke er en mulighet — ensomhet.

Monogami har negative konsekvenser også internt i relasjoner. Det er svært uheldig at hver av partene i en monogam relasjon er den eneste som får lov til å tilfredsstille den andres seksuelle behov. Dette setter begge i en presset situasjon, for med mindre partene har nærmest perfekt matchende seksuelle preferanser og libido, vil minst én part måtte lide.

Enten må den ene parten ha sex de egentlig ikke ønsker, ellers så må den andre parten forbli seksuelt frustrert og utilfredsstilt. Dette er en dynamikk som gjør det svært skummelt for en part i en monogam relasjon å fortelle den andre om sine seksuelle preferanser.

La oss si at du har veldig lyst til å være bundet fast når du har sex. Å si det til noen du er i en monogam relasjon med, er i realiteten å si «enten så må du må binde meg fast, ellers så må jeg, på grunn av ditt valg, gå med på å ha et utilfredsstilt seksuelt behov».

Derfor gjør monogami det vanskelig å være ærlig om hva man har lyst til. Monogami gjør det også vanskelig å være ærlig om hvorvidt man liker det man allerede gjør. Hvis du har fortalt partneren din at du har en seksuell preferanse, og dere setter dette ut i live, er det vanskelig å vite — i en monogam relasjon — om partneren din faktisk liker det eller bare later som hen liker det for å unngå å gjøre deg seksuelt utilfredsstilt.

Det er lett å kimse av utilfredsstilte seksuelle behov. Hvorfor er det så viktig? For mange av oss er imidlertid seksualitet ikke bare overfladisk underholdning, men noe inderlig, viktig og personlig. Dessverre er det langt på vei tabubelagt å si det. Det er også tabubelagt å si hvor vondt det kan gjøre å bli nektet å få være seksuell på en måte som er viktig for en, ikke bare med ens partner, men også med alle andre potensielle partnere, fordi man må være monogam.

En vanlig måte å argumentere for monogami er å appellere til sjalusi. Dersom partneren din kan ha seksuelle relasjoner med andre, blir du sjalu, og sjalusi er en vond følelse som du ikke ønsker.

Én respons på dette er å si at sjalusi langt på vei er skapt av monogamikulturen. I et samfunn der monogami er normen blir en kjærestes intime relasjoner med andre en mye større trussel enn det hadde trengt å være, for i henhold til monogamikulturen kan din kjæreste bare ha en intim relasjon til én — så hvis noen andre er intime med dem, står du i fare for å bli presset ut og miste det kjæreste du har.

Dette er en respons som har mye for seg. Samtidig er det viktig å erkjenne at sjalusi ikke bare er en konsekvens av monogamiet. Vi som skriver dette, og som på ingen måte er monogame, har selvsagt også kjent på sjalusi.

Det vi imidlertid har måttet spørre oss, er hva ens følelser bør få legge av føringer på hva slags relasjoner andre skal få lov til å ta del vi. Vi kan nemlig ikke ta for gitt at følelser av sjalusi gir en rett til å regulere og kontrollere andre. Mannen i eksemplet ovenfor, som krevde å få isolere sin kone fra venner og familie, var motivert av sjalusi, men det betyr ikke at reguleringen og kontrollen var akseptabel.

Det kan være nyttig, når vi diskuterer hvordan vi skal forholde oss til sjalusi hos voksne, å se dette i sammenheng med hvordan vi forholder oss til sjalusi hos barn. Mange barn blir sjalu når de får et søsken som tar opp foreldrenes oppmerksomhet. Mange blir også sjalu når de får vite at et annet barn må få låne lekene deres når de selv ikke bruker dem.

Løsningen på slike vonde følelser hos barn er imidlertid ikke å behandle dem som en blankofullmakt til at barna får monopolisere foreldrenes oppmerksomhet eller monopolisere leker. Løsningen er å hjelpe barna til å håndtere følelsene sine og forklare at deres negative følelser ikke automatisk gir dem rett til å regulere andre mennesker.

Det er slående at vi stiller så høye krav til at barn skal kunne håndtere følelsene sine, mens vi ikke stiller krav til at voksne skal kunne gjøre det samme. Hvorfor behandler vi barn som emosjonelle hardhauser mens vi behandler voksne som lettkrenkede «snowflakes» som må få kontrollere menneskene rundt seg for at de skal klare å håndtere følelsene sine?

Det er viktig å erkjenne at sjalusi, for både voksne og barn, virkelig kan gjøre vondt. Derfor må vi være hensynsfulle med hvordan vi snakker og hvordan vi handler.

Vi må imidlertid kunne gjøre det samtidig som vi setter grenser for maktbruken som følelsene kan få legitimere. Det er samtidig viktig at vi ikke bare overlater sjalusi til enkeltmennesker, og avfeier dem ved å si at sjalusien er noe de bare må tåle og finne måter å håndtere på egenhånd. Håndtering av sjalusi er et ansvar også for samfunnet og for flokken.

Vi liker det svenske ordet for sjalusi, svartsjuka, som understreker det sykelige ved sjalusi. Å se på sjalusi som noe sykelig kan gjøre det lettere for oss å se at sjalusien ikke bare skal aksepteres som noe rett og riktig, at sjalusien likevel virkelig kan være vond, at sjalusien ikke er noe den sjalue velger og at vi har et felles ansvar for å hjelpe venner og kjærester med å håndtere sjalusi.

Når vi hjelper barn med å håndtere sjalusi, bruker vi kjærlighet som medisin. Vi forteller dem at de er elsket, at vi forstår dem og at foreldrene samtidig kan elske flere enn bare dem. Vi forteller dem at det er plass til mange i et stort hjerte. Det er godt at det er bred aksept for at man kan elske mer enn bare én når det snakk om kjærligheten mellom foreldre og barn.

Et annet argument som ofte brukes for å rettferdiggjøre monogami, romantisk og seksuelt, er at vi alle har begrenset med tid og energi. Dersom partneren din har to kjærester i tillegg til deg, kan det fort bli lite tid igjen til å pleie relasjonen som dere to har.

Det er sant at tid og energi er begrensede ressurser (selv om kjærligheten ikke er det!), og at man med rette kan si til sin partner at man ikke vil være kjærester lenger dersom man er sammen bare to dager i uka.

Det er imidlertid vanskelig for å se hvorfor det har noe å si hva ens kjæreste tar seg til i tiden når hen uansett ikke er sammen med en. En kvinne som jobber 60 timer i uka er like mye borte som en kvinne som jobber 20 timer og bruker 40 timer på andre elskere, eller en kvinne som jobber 40 timer i uka og bruker 20 timer på å skravle med venninner.

Vi er enige i at man kan sette som krav at ens kjæreste prioriterer å tilbringe tid med en. Vi er imidlertid uenige i at man kan kreve å få bestemme hva slags relasjoner ens kjæreste får lov til å ta del i den tiden hen ikke er sammen med en, uansett hvor stor eller liten denne tiden måtte være.

Et annet argument som ofte brukes for å rettferdiggjøre monogami er at monogami er nødvendig for å unngå seksuelt overførbare infeksjoner.

Dette er heller ikke et vektig argument. For det første finnes det mange former for intim kontakt som ikke innebærer risiko for seksuelt overførbare infeksjoner, slik som kosing, ulike fetisj- og BDSM-aktiviteter og kontakt via webkamera.

Det ville ikke gitt mening at slike aktiviteter skulle forbys av monogaminormene dersom disse normene var begrunnet i behovet for å begrense seksuelt overførbare infeksjoner. Det er også mange tradisjonelle seksuelle aktiviteter som, dersom man bruker kondomer og andre former for beskyttelse, gir svært lav smitterisiko.

Kanskje vil noen si at de er så opptatt av sin egen helse at de ikke engang kan akseptere risikoen som følger ved at partneren har beskyttet sex med andre. Dette er en respons av en type som vi i utgangspunktet er sympatiske til, for man har en legitim interesse i å beskytte sin egen helse.

Dersom man skal bruke appellen til smittefare, så må man imidlertid, for å være konsistent, være like redd for å bli utsatt for andre, ikke-seksuelle, former for smitte, gitt at disse potensielt er like farlige, og være åpne for seksuelle relasjoner så lenge de ikke utgjør en helsefare.

Er det greit å kreve at ens partner bare skal ha beskyttet sex når hen er med andre? Vi er kritiske også til et slikt krav. Det som imidlertid er helt greit, er å kreve at dersom man selv skal ha ubeskyttet sex med sin partner, så kan partneren bare ha beskyttet sex når hen er med andre.

Partneren gjør imidlertid ikke noe galt ved å ha ubeskyttet sex med andre så lenge hen informer deg om det, slik at du kan velge å bruke beskyttelse når dere har sex. Du har en rett til å begrense din egen risiko, men du eier ikke din partners kropp og seksualitet. Du har ikke seksuelle rettigheter som din partner krenker ved å handle på måter som får deg til å ønske å bruke kondom.

Hvis du ikke kan akseptere en gitt risiko, må du sette grenser for hvilke handlinger du selv ønsker å ta del i, ikke lage regler for hva partneren din får lov til å gjøre med andre. Hvis du er svært redd for seksuelt overførbare infeksjoner er det aller tryggeste å sørge for at du alltid beskytter deg, og dermed at du praktiserer sikrere sex, også når du er med partneren din.

Vi angriper monogami. Betyr det at vi samtidig angriper langsiktighet, forpliktelser og stabilitet? Nei. Vi kan ha en plikt overfor vår partner til å være der for dem, prioritere dem og hjelpe dem, selv om dette kanskje ikke noe vi har lyst til der og da.

Disse pliktene er imidlertid uavhengige av seksuell og romantisk eksklusivitet. Vi har plikter overfor andre på grunnlag av hva slags relasjon vi har til dem, ikke på grunnlag av at vi har unnlatt å ha relasjoner til andre. Når vi står i det vonde med partnerne våre er det fordi vi elsker dem, ikke fordi vi aldri ligger med eller forelsker oss i andre enn dem.

Noen vil si at det kan være greit å forkaste monogami når et par bare har seg selv å tenke på, men at det legger seg et dypere alvor over relasjon dersom de får barn.

Vi er enige i at barn bringer et dypere alvor. Vi har plikter overfor barna våre som er mer dyptgripende enn pliktene vi har overfor våre partnerne. I det vi er i en forpliktende relasjon, må vi unngå å påta oss forpliktelser som hindrer oss i å møte forpliktelsene vi har i den etablerte relasjonen.

Derfor vil man, særlig i tilfeller der man har barn med én partner, kunne ha en plikt til å unngå å ha sex som kan lede til graviditet utenfor denne relasjonen. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å være et argument for monogami, for det finnes utallige former for seksuelle og intime relasjoner som ikke innebærer risiko for graviditet. Det finnes mange former for pålitelig prevensjon og det er også mulig å sterilisere seg.

Det er viktig at vi ikke utsetter barn for moderne samlivseksperimenter som vi ennå ikke kjenner konsekvensene av.

Det moderne samlivseksperimentet vi er mest skeptiske til, er den monogame kjernefamilien. Kjernefamilien ble vanlig først med den industrielle revolusjon, bare et par generasjoner tilbake i tid. I nesten hele menneskehetens historie har vi levd i større flokker og familier. Den nåværende praksisen med å isolere mor, far og barn («kjernen») i en boenhet for seg selv er på ingen måte naturgitt, men et nytt og radikalt eksperiment.

Et kjent ordtak sier at det kreves en landsby for å oppdra et barn, «it takes a village». Kjernefamilien er det motsatte av en landsby. Mens det tidligere ofte har vært onkler, tanter og besteforeldre i umiddelbar nærhet, er nå familier i hovedsak overlatt til seg selv, det er færre arenaer for overlevering av kunnskap, færre muligheter for avlastning og færre muligheter for at andre kan se hva som skjer innenfor husets fire vegger.

Selv om onkler, tanter og besteforeldre i umiddelbar nærhet unektelig kom med sine egne utfordringer, ga det barn et større nett av voksenpersoner som de kunne støtte seg til og som foreldrene kunne få hjelp av når ting ble vanskelige.

Kjernefamilien har gjort det å ha omsorg for barn til et voldsomt enten/eller-spørsmål. Samtidig som foreldre i en kjernefamilie fort kan få en overdose av barn, er det mange voksne som har for få barn i livene sine. Før var det større muligheter for at en besteforelder, en onkel eller en tante kunne være i en viktig omsorgsrolle et par ganger i uken, noe som ofte var svært bra for alle parter. Dette er fremdeles mulig, men det er vanskeligere gitt dagens samlivs- og bostedsmønster.

Vi har bygget et samfunn basert på tosomhet i stedet for kollektivt ansvar. I stedet for å tenke at vi som samfunn og flokk har et kollektivt ansvar for alle barn i vår nære krets, fraskriver vi oss dette og legger hele ansvaret i hendene til foreldrene.

Et barn som gråter skal leveres tilbake til dem, foreldrene må håndtere barnet selv og vi kan ikke mene noe om hvordan de, i sin familie, tar seg av sitt barn — som om barn, snarere enn å være individer, var et pars eiendom, som de alene hadde en rett og plikt til å ta seg av.

Kjernefamilien er skjør. For det første blir den skjør av at barn vokser opp i en situasjon der to, og bare to, er de sentrale omsorgspersonene. En liten flokk er skjørere enn en større flokk.

For det andre gjøres kjernefamilien ytterligere skjør ved at hjemmets fortsatte eksistens blir gjort avhengig av at begge foreldrene unngår å ha intime relasjoner med andre. Vi har skapt et system der barns ramme for omsorg og trygghet blir knust i det enten mamma eller pappa koser samtykkende med en annen voksenperson.

Det blir noen ganger sagt at utroskap ødelegger familier. Det er feil. Dersom vi med utroskap mener at en av partene har en intim relasjon med en tredjepart, ødelegger det i seg selv ingenting. Det som ødelegger, er hvordan den andre parten velger å reagere på at det skjer ureglementert kosing.

Nå vil vi si litt om BDSM, og du vil snart skjønne hvorfor.

BDSM, som er seksuell lek med makt og kontroll, får stadig mer oppmerksomhet og stadig mer aksept. Det finnes en lang rekke ulike BDSM-aktiviteter, der de mest kjente er fastbinding, pisking og ydmykelse.

Det finnes imidlertid også andre BDSM-aktiviteter. Ett eksempel er såkalte kyskhetsrollespill; rollespill der en part, over en periode, nektes seksuell tilfredsstillelse.

En annen, mer ekstrem, form for BDSM er såkalt «consensual non-consent», rollespill der det ikke er noe sikkerhetsord den underdanige kan bruke for å få aktiviteten til å stoppe. Rollespill uten sikkerhetsord regnes, selv i BDSM-miljøet, som noe som er på kanten til hva som er akseptabelt. Disse to formene for BDSM kan kombineres, ved at én part kan bli påført et kyskhetsbelte og ikke kan få det låst opp igjen, uansett hvor instendig hen ber om det.

En tredje BDSM-aktivitet, som er vel så inngripende, er såkalt finansiell dominering, som kan inkludere at den ene parten har kontroll over den andres økonomi, og kan sette den underdanige i en svært vanskelig økonomisk situasjon dersom hen ikke adlyder. Her mener selv vi, som er seksuelt svært liberale, at man trår over en grense. Dersom en slik aktivitet i tillegg begynner å true stabiliteten til en hel familie, går den langt utenfor rammene for hva som er akseptabelt.

Monogami er en ekstrem form for BDSM. Det er et kyskhetsrollespill uten sikkerhetsord der den økonomiske situasjonen til partene, ofte inkludert sikkerhetsnettet til barna, brukes for å opprettholde kyskheten.

Selv om vi er positive til BDSM som sådan, mener vi at monogami er en så ekstrem, invaderende og skadelig form for BDSM at vi som samfunn må sette ned foten og si tydelig at dette ikke er greit.

En av foreningene som forsvarer alternative samlivsformer i Norge er PolyNorge. Vi er enige med PolyNorge i noen ting, slik som at polyamori bør aksepteres. Vi vil samtidig ta avstand fra noen av PolyNorges meninger.

For det første mener PolyNorge at monogami er akseptabelt, og noe folk bør kunne velge. Vi mener at monogami, forstått som å true med negative sanksjoner dersom ens partner har intime relasjoner med andre, er umoralsk, og noe PolyNorge burde ta avstand fra.

PolyNorge burde også ta avstand fra såkalt «polyfidelity», som går ut på at man benytter seg av monogamiets regler anvendt på polygame forhold — altså at man, i en polyamorøs relasjon, lager regler som sier at de som inngår i relasjonen ikke får lov til å ha intime relasjoner med utenforstående.

Den svenske relasjonsanarkisten Andie Nordgren sier det fint: De kontrollerende reglene du møter i en monogam relasjon blir ikke mindre problematiske av at det, i en polyamorøs relasjon, er enda flere som er med på å bestemme hva du får lov til å gjøre. «Polyfidelity» er som monogami, bare i et enda mer innviklet nettverk av kontroll, regler og isolasjon.

Vi vil også ta avstand fra de delene av polymiljøet som, i det de skal forsvare åpne forhold og polyamori, snakker om «samtykkende ikke-monogami».

Selvsagt trenger to mennesker samtykke dersom de skal ha en intim relasjon med hverandre. Det som ligger i «samtykkende ikke-monogami» er imidlertid ikke at relasjoner må være samtykkene fra partene som deltar (for det er åpenbart), men at øvrige partnere også må gi sitt samtykke.

Man trenger imidlertid ikke øvrige partneres samtykke; man trenger bare samtykke fra den man skal være intim med. Man trenger deres partners samtykke like lite som man trenger deres fars samtykke. At man skal be om farens samtykke virker selvsagt svært fremmed i dag, men vi skal ikke mange generasjonsledd tilbake i tid før dette virket like selvfølgelig som det, for mange i dag, virker selvfølgelig at man må ha partnerens samtykke før man kan ha sex med noen.

Betyr dette at vi forsvarer utroskap? For å besvare det spørsmålet, vil vi først påpeke at vi ikke aksepterer begrepet «utroskap». «Utroskap» er et teologisk begrep som vi bruker i dagligtalen uten å tenke på hva slags ballast det kommer med. En mer nøytral beskrivelse er å ha intime relasjoner, eller sex, i skjul for ens partner. Forsvarer vi det?

I noen tilfeller, ja. Vi mener at det beste ville være å si til sin partner at monogami ikke er akseptabelt, og informere om at man ikke vil unngå intime relasjoner med andre bare fordi partneren ikke ønsker det.

Vi har imidlertid forståelse for at ikke alle er i en situasjon der de kan si dette til partneren sin uten å risikere at partneren ødelegger de kjæreste tingene de har i livet. I slike tilfeller kan det å ha sex i skjul for sin partner være det minste ondet — akkurat som det minste ondet for kvinnen i eksempelet ovenfor, hun som ikke får lov av mannen til å ringe familien sin, kan være å ringe familien likevel, men holde det i skjul for mannen.

Kanskje vil noen si at det er feigt å holde noe skjult, men dessverre er ikke alle i en livssituasjon der det er trygt å være heltmodig.

Slik vi ser det, finnes ikke egentlig lukkede forhold. Det finnes forhold som partene mener at er lukket, og som de kanskje har avtalt med hverandre at skal være lukkede, men det er ingen forhold som er lukket i en slik forstand at det vil være galt å inngå i en intim relasjon til andre.

Vi kan derfor informere deg om at du, dersom du er i et forhold, er i et åpent forhold. Dersom det er noe du har drømt om å gjøre hvis du bare ble singel, kan du gjøre det nå. Helt reelt. Du kan finne noen som du vil være intim med og som vil være intim med deg, og så kan dere gjøre det, skyldfrie og glade.

Når vi forsvarer samlivsfilosofien vår, som kalles relasjonsanarkisme, er det mange som sier at de er enige, men at de ikke kan si det høyt. «Kona vil drepe meg hvis jeg sier noe sånt!».

Vi forstår at det kan være risikabelt, for mange, å forsvare relasjonsanarkisme og å erklære at monogami er uakseptabelt. Vi forstår også at det, på et mer personlig plan, kan være vanskelig å si til partneren sin at man ikke aksepterer at de bruker makten de har i relasjonen til å regulere ens relasjoner til andre.

Det vi alle bør gjøre er imidlertid å forsikre partnerne våre om at vi ikke vil forlate dem dersom de har intime relasjoner med andre.

Det er viktig, når vi skal være gode mot menneskene rundt oss, at vi ikke truer — og at vi gjør det helt tydelig for dem at vi ikke truer, dersom det er en sjanse for at de er i tvil. Gjør det klart for kjæresten din at du vil holde rundt dem mykt, kjærlig og støttende, men at du ikke vil stramme grepet rundt dem og forsøke å holde dem tilbake dersom de vil snu seg en annen vei.

Gjør det klart at du ikke ønsker å holde kjæresten din fanget i et bur — og dersom du faktisk ønsker å holde kjæresten din fanget i et bur, så pass på å gi vedkommende et sikkerhetsord som hen kan kan bruke for å få slutt på rolleleken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.