Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Monotont og messende

Angie Stone hadde enorm suksess med sin debutplate «Black Diamond» og regnes som en ledende figur innen bølgen av såkalt neo-soul.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På denne rikholdige plata mangler det ikke på den typen gyngende komp og flerstemt sang som særpreger denne sjangeren.

Det er snakk om en slags oppløsning av den tradisjonelt oppbygde slageren til fordel for et mer pratsomt uttrykk, der frustrasjoner, kjærlighetstrøbbel og sosiale problemer får et språklig uttrykk. En silkemyk form for ræpp.

Drevne produsenter har ikke noe problem med å skape et fengende, delikat og medrivende lydbilde som bakgrunn for de improviserende melodibrokkene som framføres av Angie Stone. Men det er som om låtene glir over i hverandre uten noen distinkt tydelighet. Det gynger og går, mens man lurer på hva som har vært Angie Stones musikalske utfordring bortsett fra nærmest å resitere teksten med det hun har av inderlighet og sensualitet.

Best er hun i mine ører der hun har en mer tradisjonelt oppbygd sang å framføre, som i «Wish I Didn't Miss You Any More», «Bottles and Cans», «Time of The Month» eller i Curtis Mayfields hymne «Makings of You», kanskje fordi hun i disse sangene får et springbrett for egen fortolkning.

Hun presenteres som en «queen of soul», men for denne anmelderen er det ikke lett å se at hun er i nærheten av Aretha Franklin eller Tina Turner, eller for den saks skyld et samtidig sensasjonstalent som Jill Scott.

Hele Norges coronakart