Monotont om Asia

Temmelig grå reiseskildring, sin insistering på det fargesprakende Asia til tross.

BOK: Etter å ha lagt India og Kina bak seg, har den tidligere NRK-korrespondenten Torbjørn Færøvik denne gang brukt «fire reiser i det samme sporet» til å skrive bok om Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma.

Resultatet er blitt en over 400 sider tykk reiseskildring av de fire buddhistiske landene, med tydelig vekt på vakre landskap og dramatisk historie. Underveis snakker Færøvik med personer han møter, og noen av dem er riktig uvanlige: Pol Pots bror, en britisk forfattermunk og en berømt burmesisk standup-komikertrio.

Men i det store og hele opplever han ikke veldig mye mer enn en driftig og oppmerksom vanlig turist kunne klart. Til gjengjeld bruker Færøvik mye tid på malende skildringer av natur, mat og mennesker: «Regnskogen hilser oss som fuktig balsam.»

Søtest og rødest

Færøvik er en forfatter som åpenbart jobber hardt for å gi prosaen sin «smak og duft», og han er ikke gjerrig på de sterke ordene: Her er både «de vakreste kvinner», «de søteste plommer», «de rødeste roser» og «de nydeligste måltider» med. Han er i det hele tatt lite redd for det eksotifiserende blikket: I Færøviks Asia skorter det sjelden på røkelsesduft, sang og dans. Heller ikke forlaget sparer på adjektivene: Ifølge vaskeseddelen er Færøviks reise for sikkerhets skyld både «eventyrlig» og «fargerik».

Likevel forblir det noe grått og monotont ved boka. Færøvik tar seg god tid, snakkesalig som han er, og humor og slagferdighet er ikke hans sterke sider. Historien ruller og går i omtrent samme bedagelige fart hele tida, og manglende motor i teksten gjør det fristende å falle av både her og der.

Skildringen av Kambodsja og Røde Khmers herjinger utmerker seg som et av de få stedene den virkelig har driv og nerve.

Kildefattig

Det er synd, for selv om Færøvik ikke er noen stor stilist, er han en kunnskapsrik mann med betydelige evner som formidler til et bredt publikum. Han tar minimalt for gitt, og for den som har tålmodighet til å komme seg gjennom de ordrike skildringene, er det mye interessant stoff å finne i «Buddhas barn».

Færøvik er et på mange måter hyggelig reisefølge, selv om jeg gjerne skulle lært enda mer etter å ha lest over 400 sider. Men hvor han har kunnskapen fra, burde vi fått vite oftere.

Historikeren Færøvik har nøyd seg med å trykke en kildeliste bakerst i boka, og refererer bare en sjelden gang til fagfolk i teksten.

Her finnes minimalt med fotnoter, og lesere som vil gå videre på enkelttemaer de synes er særlig interessante, må i mange tilfeller tippe ut fra boktittel i kildelista hvor de skal slå opp. Det er vel og bra at Færøvik har lest seg opp på kulturhistoriens klassiske Asia-farere, men på liknende måte får vi bare en sjelden gang vite hvilke titler bokas mange Somerset Maugham-, Kipling- og Orwell-sitater er hentet fra. Det er merkverdig og irriterende, og bidrar ikke til å løfte ei bok som, flere gode sider til tross, ikke sjelden føles unødvendig langdryg.