HVEM ER OFRENE?  — Etter å ha sett bilder av Kobanê etter 164 dager med angrep, halshugginger, ødeleggelser og drap på andre mennesker, så har jeg ikke medfølelse for de som drar for å delta i disse ødeleggelsene. Jeg har hatt lyst til å spørre dem: Hvorfor? Hva har yezidikvinnene gjort deg? Hva har de kurdiske barna gjort deg? Hva straffes de for egentlig? Skriver leder av Agenda X, Seher Aydar. På bildet bæres en yezidikvinne i sikkerhet av kurdiske sikkerhetsstyrker. Foto: NTB Scanpix
HVEM ER OFRENE? — Etter å ha sett bilder av Kobanê etter 164 dager med angrep, halshugginger, ødeleggelser og drap på andre mennesker, så har jeg ikke medfølelse for de som drar for å delta i disse ødeleggelsene. Jeg har hatt lyst til å spørre dem: Hvorfor? Hva har yezidikvinnene gjort deg? Hva har de kurdiske barna gjort deg? Hva straffes de for egentlig? Skriver leder av Agenda X, Seher Aydar. På bildet bæres en yezidikvinne i sikkerhet av kurdiske sikkerhetsstyrker. Foto: NTB ScanpixVis mer

Monsteret bak mennesket

For alle de menneskene som har måttet bøte med livet vil ikke historien om ekstremistenes vanskelige barndom være et godt nok svar.

Meninger

Yousef Assidiq og Faten Mahdi al-Hussaini skrev innlegget «Mennesket bak monsteret» som ble publisert på Dagbladets bloggportal den 29.mars. De har mange viktige poenger, men blander sammen korta.  

Innlegget er skrevet med gode intensjoner og vil stille samfunnet til ansvar, men de går så langt i sitt forsøk på å vise «mennesket bak monsteret» at det blir for unyansert, det gjør oss blind for den lidelsen mange i Midtøsten nå gjennomlever. Rasisme og voldelige ideologier må konfronteres uansett, men det står ikke i motsetning til å jobbe forebyggende.  

Samfunnsstrukturer som skaper utenforskap, manglende tilbud til ungdom og økende klasseskiller fører til at flere nederst på rangstigen føler seg utstøtt av det norske samfunnet og blir et lett bytte for dem som aktivt vil rekruttere dem. Derfor er vi helt enige om at det forebyggende arbeidet er viktig. Jeg jobber selv med ungdom og vet veldig godt hvordan samfunnet kan dytte noen ut, men jeg slutter ikke å ansvarliggjøre folk for deres handlinger av den grunn.  

På Agenda X jobber vi forebyggende på alle områder. Vi bruker vår bagasje som verktøy til å hjelpe andre ungdom. Identitet og tilhørighet er viktige verktøy til å forhindre utenforskap. Vi bevisstgjør ungdom i å finne sine egne styrker i møte med de valgene man må ta, og hvordan det å finne sin identitet ruster en til å ta de riktige valgene. Gjennom strategisk oppfølging og aktiviteter sosialiserer vi ungdommene til å se på seg selv som en ressurs framfor en flerkulturell belastning. Vi bruker positive og negative erfaringer fra egen oppvekst i det forebyggende arbeidet med ungdom. Det er viktige elementer i å forebygge de faktorene som gjør ungdom sårbare for rekruttering inn i skråplansmiljøer og som fører til valg med negative konsekvenser.  

Ungdomsarbeidere gjør en enormt viktig innsats i å jobbe forebyggende, ikke bare mot ekstremisme, men også rus, kriminalitet og vold. Men samtidig blir fritidsklubber jevnlig truet med å nedleggelse, og mange har ikke en trygg nok finansiering. Vi er nødt til å satse på å gi ungdom tilbud. Kort sagt: ja, vi må forebygge. Overgripere, narkotikaselgere og andre kriminelle er alle i større eller mindre grad et resultat av samfunnet vårt, også de som begår terrorhandlinger. Vi kan gå langt for å prøve og forstå mekanismene og, viktigst av alt, hindre at flere går samme vei. Men det er en lang vei mellom det å se strukturene som skaper utenforskap og til det å fremstille disse menneskene som ofre i denne sammenheng.  

Vi blir utfordret av Yousef og Faten til å menneskeliggjøre «monstrene». De som tar et aktivt valg om å dra til et annet land for å delta i brutale angrep på andre er også mennesker. Ja, men dette er også mennesker som har gjort byer til ruiner, som har ødelagt sykehus, som voldtar kvinner og har skapt flyktninger. De er mennesker som dreper andre mennesker fordi de tilhører en viss religiøs eller etnisk gruppe. Jeg kjenner folk som er blitt hjemløse, mødre som gråter over alt og alle de har mista, barn som ikke har en barndom lenger og mennesker som kjemper for livet. Jeg har alltid vært veldig klar over at overgriperne ikke er monstre som oppstår i et vakuum. Det er nettopp det som gjør at vi må fortsette å jobbe mot all slags rasisme og ekstremisme.  

Det er viktig at det finnes noen som snakker med disse ekstremistene og prøver å få dem til å ikke dra, det er faktisk helt avgjørende. Derfor støtter jeg arbeidet som Yousef og Faten gjør, men vi har tydeligvis forskjellige perspektiver. For meg slutter disse menneskene aldri å være brutale overgripere og krigsforbrytere som må bekjempes. De har kanskje engang vært ofre for samfunnsstrukturene, men det er ikke alle ofre som blir så brutale. De som bor i flyktningleirer og har mista alt, begynner ikke automatisk å bortføre folk, voldta kvinner eller terrorisere andre mennesker. De har det også vanskelig, de har mista alt.  

Det er ikke sånn at terrorister bare kan forklares med at det har vært vondt og vanskelig for dem. De følger en voldelig ideologi som bunner i rasisme og kvinnehat, og det må bekjempes. Jeg og jihadistene kjemper for to forskjellige verdener. Det er viktig for meg å aldri slutte å snakke om hvordan vi skal kjempe mot dem. For alternativet er en hel region lagt i ruiner og mennesker fanget i et fascistisk system.  

Jeg har vært mye sinna på disse menneskene. Jeg har hatt lyst til å spørre dem: Hvorfor? Hva har yezidikvinnene gjort deg? Hva har de kurdiske barna gjort deg? Hva har assyrerne, de kristne og alle de andre du brutalt dreper, gjort deg? Hva straffes de for egentlig? Annet enn å bli født inn i en bestemt folkegruppe, på et bestemt sted?  

For dem vil ikke historien om den vanskelige barndommen være et godt nok svar. Jeg kan forstå at det er trist å høre på en gråtkvalt, ung mann forklare sin historie om omsorgssvikt. Men de er fortsatt ansvarlige for sine handlinger, og hvis det overhodet er meningsfullt å snakke om dem som ofre, bør det være i en helt annen kontekst enn de kvinnene de voldtar, de menneskene de dreper.  

Etter å hørt historien om en kvinne som ble voldtatt flere ganger om dagen, etter å ha sett bilder av Kobanê etter 164 dager med angrep, halshugginger, ødeleggelser og drap på andre mennesker, så har jeg ikke medfølelse for de som drar for å delta i disse ødeleggelsene. Dette er rasisme og ekstremisme. Dette er hva et rasistisk samfunn med ekstremistiske organisasjoner kan skape. Det viser historien, gang på gang og vi lar den gjenta seg.  

Jeg vil aldri slutte å støtte de som kjemper for menneskeheten i denne regionen, ikke bare mot IS, men for likestilling, for fellesskap og folkestyre. Jeg vil støtte dem som kjemper for sameksistens mellom alle menneskener i de flotte flerkulturelle områdene av vår verden. Vi må bekjempe rasisme og ekstremisme, først og fremst.