Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Monsteret fra Modena

Luciano Pavarottis manager gjennom 36 år har skrevet bok omtenorens vandring på stjernehimmelen. Det er ikke en spesieltvakker historie.

Det bestrides ikke at Luciano Pavarotti er en av historiens største operasangere.

Tenoren fra Modena, Italia, brøt barrierer for en antikvarisk sjanger. Han brakte fløyelssang og høye toner ut til millioner av mennesker.

Nye lyttere, som inntil Pavarotti kom på banen, ikke visste forskjell på en strøken C og en katt i havsnød. Men de 15 000 tilhørerne som fikk se og høre Luciano Pavarottis vokale sammenbrudd i Frognerparken sommeren 1999, var vitne til en historisk hendelse.

Det var svanesangen til en av historiens største operasangere - som allerede var blitt framført noen år og som dessverre høres ennå. Det sies om den italienske tenoren at han burde gitt seg for minst 20 år siden. Det er ikke vanskelig å være enig. Å lytte til den 69 år gamle sangeren i dag, er en lidelse.

I PAVAROTTIS VELDIGE skygge fulgte en mann ved navn Herbert Breslin trofast gjennom 36 år. Amerikaneren var Lucianos manager fram til 2002, da de tok et bittert farvel med hverandre.

Nå foreligger Breslins personlige beretning om åra med Luciano. «The King & I» er ikke småtterier av et dokument.

En «tell-all»-bok som utleverer il grande tenore i fulle åndedrag, med alle hans eksentriske trekk og hans ego, større-enn-livet-holdninger, matvaner, elskerinner, pengegriskhet, manglende arbeidsmoral og kunstneriske vekst og fall.

- Dette er historien om hvordan en herlig, enkel og elskelig fyr ble til en bestemt, aggressiv og ulykkelig superstjerne, skriver Breslin i sin bok om Pavarotti.

DEN STØRSTE? Tenoren Pavarotti. Foto: SCANPIX
DEN STØRSTE? Tenoren Pavarotti. Foto: SCANPIX Vis mer

Og legger til:

- Navnet Pavarotti var en gang i tida synonymt med kvalitet. Nå er han bare en latterlig figur.

Breslin underbygger påstanden med å skildre utviklingen til den en gang så unge og superivrige sangeren fra Modena.

Innen Breslin er ferdig med jobben, er den unge mannen blitt til en nærmest monsterliknende, stillesittende tragedie, som svikter totalt under en Berlin-oppsetning av «Tosca» i 2003. Han er besatt av begjær etter penger og et offer for sitt eget ego, mener Breslin.

SJELDEN ER EN MER utleverende bok kommet fra den klassiske musikkindustriens innerste sirkler. Breslin møtte dem alle. Han startet opp i managementbransjen på 50-tallet, og fikk raskt damer som Joan Sutherland, Renata Tebaldi og Elisabeth Schwarzkopf på klientlista.

Det ga grunnlaget for et liv blant stjernene.

De som krysset hans vei, blir friskt omtalt i boka. Om Schwarzkopf får vi vite at hun så ut som en grå vaskedame etter at sminken og kostymet var av, vi får vite at Marilyn Horne bante som en trailersjåfør og at Plácido Domingo var dømt til å være nummer to etter Pavarotti.

Og så videre og så videre. Det er muligens en lang tids oppdemming av frustrasjoner.

«Å være manager er som å sone en livstidsdom i Alcatraz,» skriver han. Selv om det skinner gjennom at Breslin fortsatt nærer beundring og har varme følelser for sin tidligere klient, har han likevel valgt å utlevere Pavarotti på det mest intime.

Og da begynner man med mat. Breslin anslår at tenoren, med over 40 år med never ending måltider, påfølgende dietter og matorgier igjen, i åras løp har vært av og på med 5000 pound. Det vil si over 2200 kilo med Pavarotti, det.

- Luciano tenker på mat hele tida. Det er ikke bare det at han liker å spise. Han elsker å lukte mat, å røre ved mat, å lage mat, å tenke på mat, å snakke om mat. Når han kommer inn i et rom, begynner han å snuse som en hund. Det første spørsmålet er alltid: «Hva er det som lukter så godt?»

BRESLIN FORTELLER utførlig om yndlingsretter, og om hvordan det av og til kan bli for mye av det gode.

En gang tidlig i karrieren inviterte Breslin Pavarotti hjem til seg. Kjøleskapet var fylt opp med sangerens yndlingsvarer. Han på sin side ble så begeistret at han spiste over en kilo med russisk kaviar. Noen timer seinere ringte Pavarotti midt på natta, fra do.

- Jeg skal aldri røre russisk kaviar igjen. Han holdt løftet i flere år. Men det har også vært andre sterke libido i Pavarottis liv. De ble gjerne ansatt som sekretærer. Breslin dokumenterer tre utenomekteskapelige forbindelser med tre sekretærer opp gjennom åra.

Den siste er Nicoletta Mantovani. Et forhold som endte det 35 år lange ekteskapet med Adua i 2000.

«Kjedelig som oppvaskvann» og «svært, svært slu», er Breslins karakteristikk av Mantovani. Men hun er ham også litt av en gåte.

- Hun snor Luciano om lillefingeren. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarer det. Tenoren og den 34 år yngre kvinnen giftet seg i fjor, og året før fikk de en datter.

Breslin forteller om hvordan kvinner har falt for Pavarotti opp gjennom åra. En mann som har sett ham i hver tenkelig livssituasjon, fant det vanskelig å forstå.

Han forteller om en gang han satt i badstua med den omfangsrike legenden.

- Det var veldig vanskelig å sitte der og forestille seg at dette var en mann kapabel til seksuell dyktighet.

MEN ALLE PIKANTE historier og detaljer lagt til side; «The King & I» er først og fremst en glitrende historie om en supertenors vekst og fall som kunstner.

Breslin forteller om hvordan det ble vanskeligere og vanskeligere å få Pavarotti til å involvere seg i konserter og forestillinger.

- Det kom til et punkt der Luciano ikke lenger virket mottakelig for mer musikk. Det var noe inni ham som stengte. Det var som om hjernen hans hadde nådd maks kapasitet. Breslin skriver videre at Pavarotti hadde sluttet å utfordre seg selv.

- Artistisk sett kom han til en stillstand.

MEN Å GI SEG? Luciano Pavarotti annonserte lenge at han skulle slutte å synge offentlig da han var 60. Neste år er det 10 år siden. Han er nå inne i en to år lang farvelturné, verden over.

Muligens er det siste sprell.

Sjefen på Metropolitan-operaen i New York, Joe Volpe, sier i boka at han tror det er vanskelig for Pavarotti. Å gi seg er en ydmykelse den italienske menneskenaturen ikke har godt av.

- For ham er det å gi slipp på mandigheten, sier Volpe.

Men egentlig kan du bare glemme alt du har lest her. Du skal bare lytte til Pavarottis deltakelse i «La Bohème» fra 1972.

Jeg sier ikke mer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media