EVENTYRLIG: Den underlige kjærlighetshistorien “The Shape of Water” leder Oscar-racet med hele tretten nominasjoner. Vis mer

Udyrene og oss:

Monsterfilmer har alltid handlet om menneskene selv - og frykten vår for å bli invadert

Det er en grunn til at den kalde krigen var monsterfilmenes gullalder

Kommentar

Knapt noen av det siste årets filmer har blitt behengt med så mange blomsterkranser som «The Shape of Water», som hadde norsk kinopremiere på fredag. Frem mot Oscar-utdelingen kommende helg leder Guillermo del Toros fabulerende film heatet med tretten nominasjoner. «The Shape of Water» er i det ytre en enkel historie om en renholder som jobber på et hemmelig laboriatorium i Baltimore på 60-tallet, og forelsker seg i en underlig amfibiemann som er fanget av myndighetene.

Når denne historien har truffet noe i Oscar-velgerne, kan det ha å gjøre med at den snur om på en gammel og velkjent sjanger, som mange av dem vokste opp med.

Sjangeren er monsterfilmen, hvori opptatt UFO-filmen, og det er ikke tilfeldig at nådde sine tindetopper av popularitet på femtitallet. I 1945 hadde Hiroshima og Nagasaki blitt ødelagt av amerikanske atombomber, og i 1949 hadde Sovjet sprengt sin første bombe av samme slag.

Mange av de populære filmene i årene som følger handler om en enorm trussel som kommer utenfra, og en ødeleggende konfrontasjon med inntrengere som har et normsett som er fremmed og uforenlig med de invaderte. I den klassiske monsterfilmen kan det være en forvokst eller ukjent variant av dyreriket. Slik er det i «Den sorte lagune» fra 1954, som har inspirert «The Shape of Water».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der kommer en ekspedisjon av forskere i kontakt med den såkalte «gjellemannen», som forelsker seg i kvinnen i følget, angriper mennene, og til sist lider en våt død. Det er denne skikkelsen som nå, 64 år senere, får være en romantisk helt i «The Shape of Water». Den truende blir den truede.

Susan Sontag skrev i 1965 et essay om monsterfilmer som «Den sorte lagune», med tittelen «Katastrofens fantasi». Der skriver hun at monsterfilmen synes å romme to trekk ved livet i USA i årene da den kalde krigen var på sitt mest forfrosne — banalitet og dødsangst. Monsterfilmen lar deg rømme fra hverdagens trivialiteter og konfrontere frykten for utslettelse, samtidig. Hun påpeker at filmene gir utløp for lengselen etter en krig uten moralsk kompleksitet, der en åpenbar fiende må nedkjempes. Samtidig går de, paradoksalt nok, mot krigsretorikken i tiden ved at de ofte skildrer en verden der alle mennesker må legge konfliktene sine til side for å kjempe mot en ytre makt.

Fienden kan komme fra det førhistoriske, dyriske, som ofte er tilfelle med monstrene — eller fra et futuristisk, teknologisk avansert sted, som romvesenene ofte kommer fra. Men egentlig var ikke monsterfilmene arenaer for samtidskritikk. Der er samfunnet noe godt som man må kjempe for å bevare, ikke noe som må forbedres. Oppmerksomheten er rettet mot det som kan bli verre, ikke det som kan bli bedre.

I «The Shape of Water» er det dette stivblikkede beskyttelsesbehovet som er problemet. Og slik handler ikke sjangeren han har valgt seg, bare om den kalde krigen heller.