Mønstergyldig skilsmisse

«Side ved side» er en film som kan få Valgerd Svarstad Haugland til å kaste kontantstøtte etter Susan Sarandon og Julia Roberts. Og de ville tatt imot og gått hjem for å bake eplepai.

En glamorøs hyllest til de nære, myke, varme, moderlige verdier, dette - presentert slik Hollywood oftest presenterer historier som skal få oss til å hulke uhemmet. I hjerteskjærende vakre, uramerikanske omgivelser utspiller det seg en familiekonflikt mellom hjerteskjærende vakre, flotte mennesker. Far Luke (Ed Harris) har forlatt mor Jackie (Susan Sarandon) til fordel for motefotografen Isabel (Julia Roberts). Jackie er en støver i hjemmehygge. Isabel er det ikke. Midt i alt står de nydelige barna Anna og Ben (Jena Malone/Liam Aiken), plaget av lojalitetskonflikter. To rivaliserende kvinner må altså prøve å forholde seg til hverandre, hvilket ikke er problemfritt. Så får Jackie kreft.

Skilsmissetemaet er etter hvert universelt. Sånn sett vil «Side ved side» henvende seg til mange på gjenkjennelig vis. Konflikten mellom de to kvinnene er gjenkjennelig, den også, i likhet med barnas problemer. Heldigvis framstår mor og stemor med både sterke og svake sider, et forsonende trekk ved en film som tross alle gode hensikter bare engasjerer måtelig. Det meste står og faller på Sarandon og Roberts, som jobber seg profesjonelt nok gjennom et manus stappende fullt av god moral. De « » reaksjonene kommer på løpende bånd i samfulle to timer, alle er grunnleggende gode og vil hverandre egentlig vel, lille Ben er så søt og morsom som Hollywood synes barn skal være, mens 12 år gamle Anna reagerer akkurat slik passe vanskelige 12-åringer skal.

Selveste oppskriften på hvordan dannede mennesker ordner opp, altså, en pyntelig film med dårlig skjult beskjed om hvor kvinner bør befinne seg.

En god skuespiller som Ed Harris forsvinner i suppa. Hans Luke virker i blant som han er mest opptatt av å ha barnevakt til barna sine.