FANTASIFOSTER: - Monstre er fantasifostre om ikke-menneskelige skikkelser som kommer utenfra og typisk spiser og lemlester oss på det mest bestialske vis. I strafferetten sluttet man for alvor å se for seg gjerningsmenn som monstre da opplysningstiden slo inn i dette landet langt mot nord, skriver artikkelforfatteren. Tegning: Wikicommons
FANTASIFOSTER: - Monstre er fantasifostre om ikke-menneskelige skikkelser som kommer utenfra og typisk spiser og lemlester oss på det mest bestialske vis. I strafferetten sluttet man for alvor å se for seg gjerningsmenn som monstre da opplysningstiden slo inn i dette landet langt mot nord, skriver artikkelforfatteren. Tegning: WikicommonsVis mer

Monstre i norsk strafferettspleie

Oppførselen og talemåtene til den nye justisministeren i Solbergs regjering er helt uten sidestykke i norsk kriminalpolitikk. Men den er delvis forståelig hvis man ser kriminalpolitikken i en litt større sammenheng.

Meninger

Skal man omtale mennesker som reiser utenlands med den hensikt å pleie seksuelle forbindelser med barn for monstre? Solbergregjeringens nye justisminister har fått mye kritikk for dette ordvalget, men det gir delvis mening hvis man ser kriminalpolitikken i en litt større sammenheng.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Monstre har spilt en viktig rolle i kriminalpolitikken. Men i motsetning til spader og andre praktiske redskaper, henviser «monster» til en mytisk figur. Monstre er fantasifostre om ikke-menneskelige skikkelser som kommer utenfra og typisk spiser og lemlester oss på det mest bestialske vis. I strafferetten sluttet man for alvor å se for seg gjerningsmenn som monstre da opplysningstiden slo inn i dette landet langt mot nord. Vi avskaffet korporlige avstraffelser og etter hvert dødsstraffen. Vi avskrev muligheten for å drepe egne borgere og dermed ble vi nødt til å ta inn over oss en helt ny virkelighet: selv de verste forbrytere skal betraktes som medlemmer av samfunnet etter endt soning.

Kriminologen Nils Christie erklærte på 90-tallet at monstre ikke finnes. Han hadde møtt mange av de som sto bak de mest grusomme ugjerninger, men han hadde aldri møtt noen han ikke kunne føre en rimelig samtale med. Men grusomme, monstrøse handlinger, de finnes. Christie selv var ikke ukjent med de verste grusomheter verden har sett, faktisk kretset hele hans forfatterskap om å forhindre at de skulle hende igjen. For ham var det imidlertid viktig å holde fast ved at gjerningsmennene, også pedofile sist de var i medias fokus midt på 90-tallet, skulle forstås som mennesker.

Oppførselen og talemåtene til den nye justisministeren i Solbergs regjering er helt uten sidestykke i norsk kriminalpolitikk. Men den er altså delvis forståelig hvis man ser kriminalpolitikken i en litt større sammenheng.

Kriminalpolitikken skiftet karakter på 70-tallet. Mye forandret seg, men dette var også tidspunktet da man ble nødt til å innse at kriminaliteten var kommet for å bli. I etterkrigstiden hadde man fått det for seg at kriminalitet kunne bekjempes med sosiale tiltak. Denne illusjonen brast på 70-tallet, og dermed ble staten med ansvarlige politikere satt i forlegenhet. Forlegenheten besto i at staten ikke kunne holde sin del av samfunnskontrakten. Man lovet borgerne lov og orden, men måtte resignert erkjenne at kriminalitet var blitt et omfattende problem som man ikke kunne forhindre. Den skotske kriminologen David Garland kommenterte for ca. 20 år siden at denne krisen stilte politikere i et dilemma. På den ene siden må man fortsatt gjøre det man kan for å holde kriminalitetsnivået nede. Dette, som han kalte «tilpasning», krever pragmatisk innsats på alle fronter. På den annen side må man redde ansikt. Å redde ansikt gjør man når man tyr til politiske virkemidler som lyder bra uten å ha noen reell betydning. Det er vanlig å omtale slikt som symbolpolitikk. Det innebærer reelt sett at man benekter problemet og dilemmaet.

Selv om kriminalitetstallene fortsatte å stige etter 70-tallet har den kriminalpreventive innsatsen gjort mange fremskritt siden. Vi har i dag en langt mer finmasket kriminalomsorg, mange innsatser som tilbyr dem på skråplanet muligheter for å returnere til folden, som det heter. I Norge er vi gode på å møte folk som har begått alvorlige lovbrudd, opprette en form for dialogisk kontakt, og lede dem tilbake til samfunnet. Politiet har utviklet teknikker for å komme potensielle uromakere i møte og redusere konflikter. Vi har utviklede modeller for konflikthåndtering og tilbakefallsprosenten er lav. Vi kan også være stolte av at vi har lite av kriminelt belastede grupper som lever mer eller mindre permanent utenfor loven. Denne virksomheten har imidlertid havnet i den politiske skyggen av den kriminalpolitiske debatt.

Dagens kriminalpolitikk handler i overveiende grad om strafferammer. Det snakkes om at straffenivået for forskjellige lovbrudd ikke er høy nok. «Nulltoleranse!» ropes det ut. Voldtekt og vold er gjengangere i slike debatter. Og når det gjelder overgrep mot barn er ingen straff streng nok, vil mange hevde. Og rent symbolsk er dette riktig.

Strenge straffer skal sende et sterkt signal. De skal virke gjennom sin symbolkraft. Og følger man denne symbolikken bør fengsler være fæle steder der hvert gjøremål for fangene er en smertefull opplevelse. Maten bør være vond og fangevokterne sure. Det er denne symbolverdenen justisministeren henviser til når hun insisterer på å kalle pedofile overgripere for monstre. Folk som begår kriminalitet er ikke som oss andre, de er annerledes.

Men straff har det økonomene kaller lav grensenytte. Det betyr at en liten økning i straff gir lite eller ingen effekt på faktisk kriminell aktivitet. Ensidig fokus på strafferammer stiller imidlertid også hverdagslig kriminalitetsbekjempelse i vanskeligheter. For å nå fram til folk som har begått kriminalitet bør man behandle dem med respekt, tilby dem ordentlige vilkår og gi dem en sjanse. Og her kræsjer symbolikken med pragmatikken.

Det er smellet fra dette kræsjet man kan høre når det feks blir skandaleoppslag om at det nye fengselet i Halden har fliser på badet. Representanter fra politi, krisesenter og andre faginstanser har allerede kommentert hvor ødeleggende justisministerens uttalelser er for håndteringen av folk som begår overgrep mot barn.

Mye er sagt og skrevet om kriminalpolitikkens utvikling de siste tiårene, Riksadvokaten er blant annet bekymret for populisme. Men hvis man skal forstå hvorfor den mest ytterliggående partneren i regjeringen har sånn medvind i de kriminalpolitiske seilene, kan man med hell se på det omtalte dilemmaet som oppsto på 70-tallet. Der og da fikk de symbolpolitiske ytringene et overtak, og pragmatisk preventivt arbeid har måtte finne seg i å vinne sine fremskritt i skyggen.

Kriminalpolitikken er imidlertid ridd av et faktisk dilemma. Rent politisk er det objektivt vanskelig å forholde seg til kriminalitet som et stadig tilbakevendende fenomen. Vi som har en faglig tilnærming til kriminalpolitiske spørsmål kan ikke bedømme politikere uten å anerkjenne det krysspresset de skal håndtere.

Justisministeren har i alle år måttet vise seg som den voksne i det kriminalpolitiske landskapet. Man har vært nødt til å balansere det politiske ordskiftets behov for symbolske markeringer med pragmatiske tilpasninger og investeringer i en kriminalomsorg i stadig utvikling. Testen består i om man klarer å balansere hensynene.

Solbergregjeringen med rettsstatspartiet Høyre i spissen, har satt en annen tone. De tidligere justisministrene i denne regjeringen har utmerket seg med det en i beste mening må tolke som pussigheter i tillegg til flere drastiske forslag til å endre hele den kriminalpolitiske orden. Solberg får selv svare for hva hun vil rent rettspolitisk med denne regjeringen. At fagfolk ikke er helt tilfreds med sine ministre er på en eller annen måte sånn det skal være. Det er imidlertid helt nytt med en justisminister som overhodet ikke anerkjenner fagligheten på sitt eget felt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.