Montaignes smaksprøver

Har beholdt den radikalt fiske aromaen.

BOK: Når den litt ubestemmelige og omdiskuterte essaysjangeren skal defineres, trekkes gjerne Michel de Montaignes «Les Essais» (1572- 80/88) fram som opphav til sjangeren.

Klassikerne etablerte det Aldous Huxley kaller «en litterær oppfinnelse for å si nesten alt om allting». Det defineres ofte som et skriftstykke der man «utprøver» ulike temaer med utgangspunkt i personlige refleksjoner rundt eget og samtidas liv. Eller mer poetisk: en «sinnets dialog med seg selv» (Matthew Arnold).

Smaksprøve

Michel de Montaigne (1533- 92) var jurist, dommer og borgermester - samt en viktig mekler mellom katolikker og protestanter under religionskrigene i Frankrike. Etter farens død trakk han seg tilbake til familieslottet. Slik oppsto trebindsverket «Les Essais» (eg. «smaksprøve»). De framstår som en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker. Bare et utvalg av verket har vært tilgjengelig på norsk (Asbjørn Aarnes, 1979), inntil Beate Vibe gikk i gang med den gigantoppgaven det er å oversette alle tre bindene - hvorav det første nå foreligger.

Tematikken favner alt fra refleksjoner om tristhet («som alltid er skadelig, alltid forskrudd, og dessuten alltid feig og ussel») og bønner og lukter til spørsmålet om hvorfor vi ler og gråter av samme ting. Likevel er «Første bok» hovedsakelig sentrert rundt historiske og militære emner. Her spør blant annet Montaigne om kommandanten på en beleiret festning burde gå ut for å forhandle. Før han tar et meditativt dypdykk i seremonien ved kongemøter. Som det renessansemenneske han er, henter han de fleste eksemplene fra antikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hyller kannibalisme

Skeptikeren Montaigne - som forsikrer om at han fra naturens side er ganske tykkhudet og daglig herder seg med aktivt tankearbeid - er langt fra opplagt i sine refleksjoner. Som i essayet om kannibalisme, der han viser en fordomsfri kulturrelativisme som selv i dag er radikal. Her forsvarer en pragmatisk Montaigne de «ville» kannibalene som langt mindre barbariske enn den siviliserte vestlige torturist. Idet kannibalene tross alt dreper offeret ganske raskt (før de fortærer ham), mens torturistene nyter å plage sitt levende bytte.

Ironisk ydmykhet

Det er først i «Annen bok» at selvrefleksjonen virkelig kommer til syne, men også i foreliggende bind bruker Montaigne seg selv.

Som når han med en viss ironisk ydmykhet reflekterer rundt sin ekstremt dårlige hukommelse, for så å gjøre dette til en dyd. En dårlig hukommelse gjør ham til en slett løgner, men forhindrer ham også fra å følge opptrukne spor (fordi han jo ikke husker dem). Slik kommer Montaigne, som i forordet bedyrer at dette er en oppriktig bok, godt ut av sine selvrefleksjoner. Han følger her en helt annen tradisjon enn Pascals eksistensielt selvrefsende «Tanker».

Selv skal Montaigne ha innrømmet at «når jeg maler meg selv for andre, bruker jeg vakrere farger enn mine naturlige». Han avslutter da også forordet med en (kokett) advarsel mot at leseren skal kaste bort tida på et så lettsindig og intetsigende emne som ham selv.