Montée

Hvit punkfunkglød.

KONSERT: Fra flere kilder nært denne «supergruppa» av folk fra The Turns, oppløste Jr Ewing, Furia og Bugge Wesseltofts band, hevdes det at den spinkle skotske popfunken fra det tidlige 80-tall ikke er noe Montée-medlemmene har noe nært forhold til. Det tror vi ikke noe på. Det er snarere ekstra fascinerende at vi, noen år etter at Franz Ferdinand med flere satte Edwyn Collins\' Orange Juice og scenen rundt plateselskapet Postcard (med det Motown-leflende «the sound of young Scotland» som motto) på kartet, får vår egen lille filial av denne medrivende moroa.

Dette er samtidig ikke noen uttømmende referanse, Montée vil heller si Prince og Talking Heads, og vi kan gjerne legge til New York-punkfunken à la The Rapture, men Montée tar grep uansett hvem man sammenlikner dem med.

De trøkker på med en avsindig energi og bygger en tjukk gitarvegg av den intense Stratocaster-harvingen til Anders Tjore (Turns) og Erlend Mokkelbost (Jr Ewing), mens resten av bandet åler seg rundt og pumper inn liv og melodi i det kalkulert statiske soundet. Mer hvitt enn svart, mer pogovennlig enn direkte dansbart, men tiltalende på mange forskjellige plan.

Montée spiller utmerket, de har en tydelig visjon som de både effektuerer og er trofaste mot hele veien. Den opplagte innvendingen er at låtmaterialet - fengende som det er - likevel blir litt ensidig, soundet litt repetitivt, variasjonen litt liten. Og fra et platebransjeperspektiv er det ikke godt å si hvem som egner seg til å selge dem, og hvem som eventuelt vil kjøpe. Men vi trenger band som utfordrer i form av så gjennomførte musikalske ideer, og som gjør dem med slik overbevisning og glød.