Montée

Virkeligheten er kjedelig. CD: Gamle rockere burde, statistisk sett, la være å prøve å lage dansemusikk. Om motivasjonen er å komme ut av popskapet eller (grøss) en nyfunnet og moden respekt for svart musikalsk tradisjon er resultatet nesten uten unntak en flau midtlivskrise av ren middelmådighet. Eddie Van Halens motvillige gitarsolo på «Beat It» var unntaket som bekreftet regelen og Montée, hvis kjerne inneholder Erlend Mokkelbost fra JR Ewing og KILLL, blir nå unntaket som dreper regelen.

Hva som gjør Montées musikk såpass vellykket er ikke selvinnlysende; mellomting mellom nyveivrock og klubbmusikk er langt ifra et originalt konsept, og det er ingen musikalske enkeltbidrag verdt å heve over de andre. Triumfen ligger deres avvisning av dansemusikks – noen ganger underliggende, ofte uttalte – skittenhet.

Montée er dansemusikk for klubber fylt av rene, pene, mennesker utelukkende ruset på danseglede, selvsikkerhet og gjensidig respekt. Altså klubber som ikke engang er i nærheten av å finnes. «Isle of Now» er science fiction, en ren utopi som nekter å anerkjenne virkeligheten som eksisterer utenfor platas elleve spor på en måte som er så smittende og fengende at det er fristende kalle den det beste innen eskapistisk dansemusikk siden «Since I Left You» av The Avalanches.