Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren

Monument over klasseskiller

Hvis man lurer på hvor stor forskjell det er på folk i Norge: Ta en titt på dem som bygger huset, og de som kommer til å være til stede på åpningen.

Illustrasjon: Fli Hartberg
Illustrasjon: Fli Hartberg Vis mer
Kommentar

Hadde Adam Berg vært en virkelig mann, i stedet for hovedpersonen i en roman, hadde han kanskje blitt oppglødd ved å lese om det nye Nasjonalmuseet for kunst. Her, kunne han ha tenkt, er alt han leter etter for den store boka han skriver på, samlet i ett og samme bygg: Er det noe som egner seg som et monument over avstanden mellom den kulturelt kompetente middelklassen, som han er født inn i, og arbeiderklassen som han skal skrive sin store roman om, så er det her – med det enorme bygget som visstnok blir «det største kulturhuset nord for Paris».

Hvis Adam og kona har diskutert Nasjonalmuseet, eksempelvis over en middag med venner, er det ikke usannsynlig at de først og fremst har vært opptatt av estetikken i bygningen. Eller snarere, fraværet av slikt i det som mest av alt ser ut som en massiv kladeis. De kan også ha vært skjønt enige om at direktør Karen Hindsbo solgte seg altfor billig til Fredriksen-døtrene, milliardærarvingene som har fått et eget rom for å dyrke sin avdøde mamma og kunsten hennes. Og de har helt sikkert ledd og ristet på hodet av de pretensiøse pressebildene som ble tatt i forbindelse med avtalen, hvor døtrene, direktøren for det hele og direktøren for samlingen ser ut som en krysning av jenteband for voksne kvinner og reklame for boozt.com.

Med et budsjett på 6 milliarder kroner skal det nye Nasjonalmuseet romme det fremste innen kunst, arkitektur og design når dørene åpner i 2020. Det er ikke kjent om det er dronningen, kulturministeren eller kanskje en milliardær som skal stå for den offisielle åpningen, men vi kan være sikre på at det neppe kommer til å bli snakket så mye om at bygget dels er reist av arbeidstakere fra Litauen som har fått 109 kroner timen, godt under minstetariffen på 184 kroner, i tillegg til å ha jobbet ulovlig lange arbeidsdager, med lovstridige midlertidige kontrakter, uklarhet om feriepenger og timelister som ikke stemmer overens med utbetalingene. Det kommer neppe til å bli snakket om hvordan det var å bygge det tekniske rommet, som er så lavt under taket at arbeiderne enten har jobbet på knærne eller med bøyd rygg. Eller om graden av ulovlig innleie av arbeidsfolk fra ulike land i Øst-Europa som Statsbygg har fått kritikk for i flere av byggeprosjektene sine.

Om Jens M. Johanssons kritikerroste roman ”Lavterskeltilbud” blir det sagt at den både er ”lett gjenkjennelig” og ”fornøyelig lesing”. Boka følger en 46 år gammel forfatter, bosatt på Grünerløkka med fagkretsen litteraturvitenskap, idéhistorie og et semesteremne i midtøstenkunnskap, samt ei fortid fra Rød Ungdom, i forsøket på å skrive Den Store Romanen om Arbeiderklassen. Selv er jeg en 47 år gammel forlagsredaktør, bosatt tre kilometer nord for Grünerløkka. Jeg har mellomfag i litteraturvitenskap og nordisk, og er gift med en tidligere leder for RV.

På samme måte som jeg ofte syns det er rart at folk ler når det er ordentlig tragisk på kino eller teater, har jeg vært overrasket over at så mange har synes «Lavterskeltilbud» er så morsom. Nå kan det selvsagt være fordi det ligger så tett på det livet jeg selv lever, at man umiddelbart mister sin vanlige sans for humor. Men jeg opplever boka først og fremst som et forstemmende utsagn om avstanden mellom den kulturelle middelklassen i Oslo, og folk som jobber i kassa på Mortensrud eller på bensinstasjon i Stryn: Adam Berg kan skrive om arbeiderklassen slik at tilhørerne på Litteraturhuset elsker ham. Men ikke sånn at de som jobber i butikk opplever ham som en av dem.

Når Adam Berg skal forsøke å forstå «arbeiderklassen» og «gi stemme til de stemmeløse», begynner han å jobbe på Kiwi for å forstå «de andre». Når jeg har lest en rapport om tilstanden i bygg- og anleggsbransjen i Oslo og Akershus, tar jeg med bikkja og går en ekstra lang tur i skogen. Stadig oftere kjennes det nøyaktig like nyttig som å hisse seg opp over at selv ikke staten verner om den norske modellen i arbeidslivet.

Og selv om Adam Berg foretrekker katter, blir jeg ikke overrasket om jeg møter ham på vei opp til Fagervann med en cocker spaniel om et par års tid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media