Monumental Magne i miniatyr

- Monumentale miniatyrer i monotypier, sier Magne Furuholmen, og går kritisk rundt i galleriet med bilder under armen. Han er i innspurten før utstillingsåpning og vil prøvehenge bildene. - Jeg har en tendens til å montere litt for pent. Nå har jeg visst gjort det igjen...

For mange er han mest kjent som musiker, framgangsrik sådan, med verdenssuksess og millionsalg av plater på samvittigheten. Ja, det er snakk om a-ha.

Men spør du folk som er mer opptatt av kunst enn av popmusikk, så får du høre om billedkunstneren Magne Furuholmen (38).

Kunstnernes Hus

Furuholmen debuterte i 1989 og ble mottatt med respekt og applaus fra første stund, han som har sittet i styret i Norges Grafikere og har mottatt kunstnerstipendier på reint faglig grunnlag. Han fikk prisen for beste grafiske arbeid på Statens Høstutstilling i Oslo i første forsøk. Rundt 6000 kunstnere ble refusert. Magne var en av 331 som ble sluppet til på veggene i Kunstnernes Hus.
Det mange ikke veit, er at Furuholmen også er anerkjent grafiker utenlands. Han har blant annet vært gjesteprofessor (!) i Beijing og Shanghai.

- Jeg var der egentlig for å lære... Og for å jobbe sammen med en kinesisk kunstner. Men de er veldig kjappe til å kalle deg gjesteprofessor, smiler Magne. Han er helt sikkert velkommen tilbake til de to storbyenes colleges of fine art. Oppholdet i Kina han satt spor i billedkunstneren.

Østens overtro

Han går fram og tilbake i utstillingslokalet i Galleri KunstVerket på Rodeløkka i Oslo. Det er en tankefure i panna hans.

- Jeg tror ikke jeg vil ha fire bilder på den veggen, sier Magne til gallerist og trykker Kjell Johansson, som går sammen med kunstneren rundt i galleriet og betrakter forslaget til montering.

- Fire er ikke bra. Fire er tallet for død i kinesisk tradisjon. Men jeg liker oddetallene bedre. Tre og fem er bra. Seks også, som tre ganger to...

- Tenker du slik når du henger opp en utstilling?

- Nei da! Men det er en stor utfordring å montere en utstilling med så homogene bilder, størrelsesmessig. Her, sier Magne, og peker på en lang rekke bilder som henger som på ei usynlig snor.

- Her kan vi enten male en stripe, eller et felt, eller vi kan henge bildene i blokker. Det er et sekstitall bilder som skal opp på veggene i galleriet. Det tar tid, og det har mye å si hvordan man henger bildene. Ikke bare for utseendets skyld, men også for hvordan betrakteren skal oppfatte dem.

Haiku-dikt

- Når det er så mange bilder, da har det lett for å skje at krav til montering går utover det individuelle bildet. Man kan se ett bilde aleine, og se noe. Setter man bildet sammen med andre, ser man noe helt annet. Det er som i et symfoniorkester. Alle kan ikke være solister samtidig, men spille sammen og utgjøre en harmoni. Det er veldig lett å falle for fristelsen og montere for stramt og elegant. Det har jeg en tendens til, sier Magne, og ser kritisk bortover veggene.

- Det er virkelig mange... Og jeg som bare skulle lage ett frimerke! Men jeg kan bare innrømme at jeg ble litt fanget underveis. Det ble litt som med haiku-dikt... Når man først kommer i gang, er det vanskelig å slutte. Jeg likte veldig godt å arbeide i dette formatet. Frimerkestørrelsen. Men jeg har jobbet med kjempegrafikk på tre ganger to meter også... Den største som er lagd i Norge.

Intens jobbing

Han har jobbet med frimerkeprosjektet siden i sommer. Det begynte i Sverige.

- Jeg følte meg virkelig beæret over å bli spurt av Posten om å lage et frimerke. Det var ganske stort, vedgår kunstneren. Han nærmet seg oppgaven med en viss ærefrykt og la opp til at frimerket skulle avspeile litt av prosessen med å skrive og sende et brev.

- Å skrive brev har visse paralleller til å lage bilder eller skrive musikk. Man skal formulere noe, noe ikke helt muntlig, men litt mer formelt. Et brev blir en enetale. Monologer er litt mer høytidelig enn vanlig samtale. Langt dypere enn e-post. Det blir som forskjellen mellom fastfood og slowfood...

Magne gikk tilbake i tid under arbeidet med frimerkeprosjektet. Tilbake til tenåra, da han var en ivrig frimerkesamler.

Anarkistisk

- Jeg så for meg det møysommelige arbeidet med album og pinsett. Da ga navnet på kunstmappa til utstillingen seg sjøl. «Pincette» heter den, og inneholder ni bilder. De er montert i en blokk på utstillingen, forklarer han.

Alle bildene ble til i løpet av to arbeidsperioder i fjor sommer og høst.

- Når jeg først er i gang jobber jeg veldig intenst. Store deler av døgnet i tre- fire uker. Jeg elsket å jobbe i dette formatet enda jeg i utgangspunktet er litt anarkistisk i arbeidsprosessen. Her hadde jeg rammer å holde meg innenfor, og likte det. Man jeg skal aldri gjøre det igjen. Dette prosjektet, frimerkeutgivelsen og utstillingen, markerer et punkt der man skal bryte.
- Og hvor går veien videre for billedkunstneren Magne Furuholmen?

- Ja, det var det, da... Jeg begynte i store formater. Nå er jeg nede på miniatyr. Jeg har vært innom mange retninger. Mulighetene er uendelige, men grafikk er fristende fortsatt, slutter Magne Furuholmen.

DISKUSJON: - Jeg har en tendens til å montere bildene for pent og elegant. Nå har jeg kanskje gjort det igjen, sier Magne Furuholmen til gallerist og trykker Kjell Johansson.
I MÅL: - Jeg jobbet intenst i noen uker med frimerkeprosjektet, og jeg er veldig beæret over å bli spurt om å lage et frimerke for Posten Norge. Gammel frimerkesamler er jeg også, sier Magne Furuholmen. Her foran de ni bildene i serien som utgjør ei kunstmappe.