Monumental maler

TROMSØ (Dagbladet): Adelsteen Normann er i dag et nesten glemt navn i vår kunsthistorie. Når Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø nå markerer 150-årsminnet for kunstnerens fødsel, setter utstillingen ham i et fokus som stiller den slående signaturen - med forgangent ry fra effektfullt malte midnattssolsscener - i et nytt lys.

Fra oppveksten av i Bodin kommune var Adelsteen Normann slett ikke eslet for kunstnerbanen, men tiltenkt å følge familietradisjonen og gjøre karriere på handelsveien. Studie-åra i København sporet ham av fra kjøp og salg, med påfølgende læretid på Düsseldorfs Kunstakademi. Han ble derfor en typisk seindüsseldorfer , og fant ektemake og fast adresse i Rhin-byen på ei tid da andre norske malere soknet til Paris. Kommersiell suksess med fjordlandskaper fra Norge på tysk grunn - som toppet seg i flere salg til keiser Wilhelm II - førte ham til Berlin i slutten av 1880-åra. Like etter bygde han eget sommerhus i Balestrand, og det var fra denne basen hans oppdrag med å «portrettere« det keiserlige skip «Hohenzollern» i Fjærlandsfjorden fant sted.

Normann og Dahl

I Sogn hadde Adelsteen Normann nær kollegial kontakt med en annen nasjonalromantisk maler, Hans Dahl, og begge siktet seg med hell inn mot det nye markedet av velhavende turister. Normanns dampere på blanke fjordspeil og Dahls smilende og strikkende bondejenter i solskinn fikk bein å gå på, og denne koblingen gjør at duoen ofte oppfattes som de glattslikkete og søtladne billedklisjeenes radarpar. Dette har ikke akkurat tjent førstnevntes kunsthistoriske ettermæle, selv om allerede en så kritisk innstilt skribent som Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis visste å skille den klisjéfylte klinten hos Dahl fra de monumentale kvalitetene i komposisjonene av Nordmann.

Kunsthistorikeren Dag Sveen peker i katalogen på at de to også representerte diametralt motsatte holdninger i kunstsyn. Dahl var ganske enkelt reaksjonær og aksepterte ingen alternative synsmåter, noe han også ga tydelig uttrykk for når anledningen bød seg. Hos Normann - og ikke minst gjennom hans støtte til utenlandsstudier for yngre kolleger som de nordnorske malerne Gunnar Berg og Ole Juul - ser man liberalerens praksis. Mer enn noe viser denne holdningen seg gjennom hans interesse for Edvard Munch, som seinere resulterte i invitasjon av den kunstnerisk radikale maleren til å stille ut i Berliner Kunstverein (hvor Normann var jurymedlem) i 1892. Her har for øvrig Karl Erik Harr - med sine smålige utfall mot Skulpturlandskap Nordland og andre alternativer - noe å lære av storsinnet hos sin nordnorske forgjenger, i stedet for å trampe fram i Hans Dahls fotefar.

Munch-skandalen

29-årige Munch fikk sitt skandaleartete europeiske gjennombrudd med Berlin-utstillingen, som både detonerte de ulmende motsetningene innenfor den tyske hovedstadens kunstforening og førte den unge nordmannens navn ut til de kontinentale kunstmetropolene. Han skulle seinere omtale sin nordlandske velgjører og internasjonale veirydder som «Gentlemannen fra Vågøya». Dette kan man lese om i museets katalog, som representerer et stykke gjennomarbeidet faglig formidling. Samtidig framgår det av utstillingens 46 numre at Adelsteen Normann slett ikke sto stille som kunstner, og at interessen for Munchs maleri også var fundert i egen billedmessig utprøving - og moderat tillemping - av impresjonismens og seinere syntetismens visuelle løsninger.

Museets nyervervelse - det udaterte «Kvinne ved strand» - er et eksempel som bidro særlig sterkt til å korrigere undertegnedes oppfatning om Adelsteen Normanns maleri. Det fikk jeg et feiende førsteinntrykk av gjennom et fjordlandskap som fins i den østerriksk-ungarske tronarving - og dramatisk døde - Franz Ferdinands jaktslott Konipiste utenfor Praha. Motivet i Tromsø har nok mer å gjøre med berlinske Wannsee - hvor Normann brukte sine to nordlandsbåter - enn Åsgårdsstrands buktende linjer, men det koloristisk finstemte og stofflig betonte bildet etablerer likevel en forbindelse til Munch. Et skissemessig «Sjømotiv» har med seg et lite dampskip som typisk Normann-signatur fjernt mot horisonten, men forbindelsen til den franske realisten Courbet er likevel framtredende hos Berlin-maleren.

Moderne markører

Et enormt breddelandskap - «Lyngsalpene» - var bestilt av den tyske keiseren i 1914. Krigsutbruddet førte det lasurtynt malte panoramaet - med en prustende hval på fjorden foran stiliserte snøtinder - til begynnende bergensk jobbetid, før det omsider ble deponert i en nordnorsk bank. Tromsø-museets utstilling viser Adelsteen Normann som en sammensatt kunstnerisk profil, og korrigerer det endimensjonale bildet av «Midnattssolens maler». I det koloristisk djerve «Keiserens fødselsdag» står landskapsskildreren fram som urban nattevandrer under gasslyktene. De blusser i bildet og blir - slik katalogskribent Per Jonas Nordhagen ser de mange dampskipene - markører av den moderne tid.