EPOKESLUTT: Ingen flere langspillere  fra disse to herrene. Foto: Warner Music/Promo
EPOKESLUTT: Ingen flere langspillere fra disse to herrene. Foto: Warner Music/PromoVis mer

Monumental svanesang fra en av Norges største pop-eksporter

Röyksopp kaster inn albumhåndkleet med «The Inevitable End».

ALBUM: Når «The Inevitable End» plasseres i platehyllene neste mandag og de digitale låtfilene er lastet opp i all verdens nettbutikker, er Röyksopps albumgjerning unnagjort.

Med det er en æra over for et av Norges mest suksessfulle band uansett sjanger. En gruppe som utover 2000-tallet bidro til å røske opp i et kollektivt musikknorges dårlige populærkulturelle selvbilde. Spesielt i møte med våre utenlandske kolleger.

Nå er det ikke kroken på døren for Röyksopp som band, men epokeavslutningen er allikevel trist - spesielt fordi debuten «Melody AM» på mange måter oppsummerte styrken av nettopp albumformatet. Plata bugnet over av sterke enkeltlåter, men opplevdes allikevel som et helhetlig verk, der samspillet mellom låtene ga innholdet en ny dimensjon.

«The Inevitable End»

Röyksopp

6 1 6
Plateselskap:

Dog Triumph / Warner Music

Se alle anmeldelser

I mangel på en bedre forklaring: Den tok deg med på en reise.

  Heftig reise Og reise gjør man i aller høyeste grad på «The Inevitable End» også. Men det er en langt mørkere og kronglete ferd enn den vi ble tatt med på for vel ti år siden.

Åpningslåten, «Skulls», er protoelektronika som trekker linjene tilbake til Kraftwerk. Bare langt mer ugjennomtrengelig og dyster. Albumversjonen av vårens mest storslagne låter, «Monument», vrenger og krenger i bassregisteret og kommer med helt nye harmoniske vendinger uten å miste sin hypnotiske kraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Sordid Affair» kunne lett ha sklidd inn på «The Understanding» med sine varme og vidstrakte synthlandskap. De fire Jamie McDermott-gjestende låtene slynger seg mellom ambient, mollstemt elektronika og  pulserende house-rytmer, og fungerer som et slags lim mellom de allerede velkjente bidragene fra Susanne Sundfør og Robyn.

Monumental svanesang fra en av Norges største pop-eksporter

«There is nothing more to say», synger han i «You Know I Have To Go» og spiller opp mot den underliggende følelsen av epokeslutt.

Uangripelig Röyksopp har aldri gitt ved dørene, selv ikke da verdens største stjerner banket på døren og ville ha en bit av de nye elektronikatrollmennene. Bandet har alltid valgt sin egen vei. «The Inevitable End» holder i så måte den tradisjonen i hevd.

Plata er det mørkeste duoen har hatt fingrene i, men det er allikevel en tiltrekningskraft i bunn her som aldri slipper taket. Bandets fascinerende evne til å vekke følelser og begeistring med utradisjonelle grep, finurlige melodier og vendinger er gjennomgående.

«The Inevitable End» avsluttes med tospannet «Coup De Grace» - et begrep som blir brukt om barmhjertighetsdrap - og «Thank You». Et stykk elektronisk sørgemarsj vakrere enn det meste, og en finale som høres ut som et bukk fra det hinsidige. Symbolsk så det holder og en ruvende avslutning på en like uangripelig albumkarriere.

Takk selv.