Live-published photos and videos via Shootitlive

Konsertanmeldelse: Madrugada i Oslo Spektrum

Monumentale Madrugada

Feirer 20-årsjubileum med gigantisk turne.

KONSERT: 20 år etter albumdebuten «Industrial Silence» er Madrugada større enn noensinne. Det begynte svært forsiktig, men har tatt helt av og vokst seg stort. Kveldens og morgendagens konserter i forlengst utsolgte Oslo Spektrum er de første av til sammen 47 (!) - et stort flertall av dem i Europa før de vender tilbake til Festival-Norge i juni.

Madrugada

5 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

Ca 10 000 (utsolgt)

«Velkommen tilbake!»
Se alle anmeldelser

Fåmælt

Det er noen ting som ikke forandrer seg: Sivert Høyem er en svært fåmælt person, musikken er tung, melankolsk og mørk og Madrugada blir aldri noe partyband. Men litt fest blir det likevel, under et gedigent slipp av ballonger og konfetti etter at Sivert har vært nede hos publikum under ekstranummeret «The Kids Are On High Street» (ballongene var et krav fra bassist Jacobsen). Da har også «Majesty» sørget for kveldens eneste tilløp til allsang. Majestetisk.

Og - du verden hvor tøft det er å ha dem tilbake. Det syntes Sivert også da han takket for første gang etter seks-sju låter. Han sier ikke stort, men tør opp etter hvert. Som han sier: Vi har bare «løst te å spæll», fulgt av popvennlige «This Old House». Den er et høydepunkt, som på albumet. Men - det må en Ane Brun til for å få taket til å «løfte seg» - selvfølgelig i en nydelig versjon av «Lift Me». Den sangen burde vært en verdenshit.

Dypt savnet

Det er en underdrivelse at dette er et velkomment gjensyn og gjenhør. Og - det går ikke lenge før vi innser hvor mye vi har savnet denne gruppa. Det er ingen andre som dem i den norske rockfloraen. Du kan bli «Quite Emotional», for å si det med en av låtene fra debuten - presentert som en av bandets egne favoritter.

Maskinen er velsmurt, og ruller fra første akkord. I halvmørke står de tre gjenlevende fra bandet, Sivert Høyem (vokal), Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer), supplert med Christer Knutsen (tangenter og gitar), Cato «Salsa» Thomassen (gitar), Erland Dahlen (perkusjon) og på de sju ekstranumrene Oslo Strings. Cato Salsa kommer ut av skapet som supergitarist, mens Knutsen krydrer fint på piano.

SJEFEN: Vokalist Sivert Høyem er sjefen i Madrugada - og i Oslo Spektrum. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
SJEFEN: Vokalist Sivert Høyem er sjefen i Madrugada - og i Oslo Spektrum. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Savnet av gitarist Robert Burås, som døde i 2007, er også stort. Bandet ga seg etter en avskjedsturné året etter. Det ble med fem studioalbum og ei liveskive.

Burås har to flotte erstattere i Thomassen og Knutsen, men det hadde vært helt umulig for Madrugada å fortsette - og komme tilbake - uten stemmen til Sivert. Den er i en helt egen klasse, på grensa til hypnotisk.

13 spor

Madrugada ga ut to ep-er før de albumdebuterte med 13 spor som sendte dem rett til topps på VG-lista. Det var unorsk, akkurat som det faktum at de allerede fra starten fikk et marked i Europa. Spesielt Tyskland og Hellas la sin elsk på det norske bandet som var inspirert av mørke «krefter» som Joy Division, The Stone Roses og Pixies. Nå får de besøk igjen.

Fire år

Og det er altså «Industrial Silence», som de brukte fire år på å realisere, som er utgangspunktet for reunion-turneen. Det blir spilt i sin helhet, men i en litt annen rekkefølge enn på albumet. «Vocal» slår an tonen - og ytterligere tolv låter drysses ut over et fullsatt Spektrum. Og de har tatt oppkjøringen alvorlig. Du hopper ikke rett inn i Spektrum, så de har hatt flere uannonserte «testkonserter» før det nå braker løs med stor turne.

Debuten

Dette med å spille hele album er ikke alltid vellykket, men det er helt naturlig at Madrugada tar utgangspunkt i det bejublede debutalbumet - sjøl om det også der er et par låter som ikke har satt varige spor etter seg. Etter 75 minutter går de av scenen, men lover å komme tilbake. Men snaut fire minutter er kanskje i overkant lenge å la publikum vente?

Uansett, Madrugada trenger de sju ekstranumrene, de 50 «bonusminuttene», for å gjøre kvelden komplett - med låter som «Black Mambo», nevnte «The Kids Are On High Street», helt til slutt «Valley of Deception» og altså - i en særstilling - «Lift Me».

Norwegian Wood

Epilog: Undertegnedes første Madrugada-konsert var på Norwegian Wood i 1999. Med kveldens konsert surrende i bakhodet kan det trygt fastlås at jeg ikke tok hardt i da jeg konkluderte den gang: «Her har vi et band som blir stort. Foreløpig har de to kritikerroste ep-er bak seg, og det er grunn til å forvente mye av fullformat-debuten.»

Ja vel, ja.