Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Bob Dylan - «Rough and Rowdy Ways»

Monumentalt fra Bob Dylan

Bob Dylans første album med nytt materiale på åtte år er ei tekstlig og musikalsk kraftpakke.

NYTT ALBUM: Bob Dylan (79) turnerer fortsatt, men coronaen har pålagt 79-åringen en pause. Den fyller han blant annet med et nytt dobbeltalbum som slippes førstkommendde fredag. Her fra en festival i Delaware i USA for tre år siden. Foto: Mark Makela / Reuters / NTB Scanpix
NYTT ALBUM: Bob Dylan (79) turnerer fortsatt, men coronaen har pålagt 79-åringen en pause. Den fyller han blant annet med et nytt dobbeltalbum som slippes førstkommendde fredag. Her fra en festival i Delaware i USA for tre år siden. Foto: Mark Makela / Reuters / NTB Scanpix Vis mer

ALBUM: Bob Dylan overrasket alle med den 17 minutter lange, episke singelen «Murder Most Foul» i mars. At det ville komme et helt album, hans 39., lå liksom i lufta. Og ganske riktig, etter ytterligere to singler kommer det første albumet med nytt materiale på åtte år førstkommende fredag.

«Rough and Rowdy Ways»

Bob Dylan

6 1 6

Folk / rock / blues

2020
Plateselskap:

Columbia / Sony Music

«70 mektige minutter med den største av alle.»
Se alle anmeldelser

Det er imponerende, om du heter Bob Dylan eller ikke, å levere et praktalbum av sånne dimensjoner i en alder av 79. Han er fortsatt i utvikling, og han er en helt annen artist enn den unge mannen som spilte for 50 personer på sin første betalte konsert i New York for 59 år siden.

Crooner

De siste åra har Dylan hyllet Frank Sinatra og den amerikanske sangboka på flere crooneralbum. Det siste var «Triplicate», som ganske riktig er et trippelabum og som denne anmelder mente ble en aldri så liten overdose. Det tok ham til Oslo Spektrum samme år, og konserten ble en mer variert - og atskillig mer spennende - opplevelse.

Dobbelt

«Rough and Rowdy Ways», oppkalt etter et album med countrysangeren Jimmie Rodgers, framstår ikke akkurat som prangende med sine ti låter. Men - det er like fullt et dobbeltalbum, der «Murder Most Foul» utgjør den siste LP-siden eller den andre cd-plata.

Og storheten til tross, den mektige beretningen om USA etter drapet på John F. Kennedy i 1963 er kanskje ikke noe man høre hver eneste gang stiften senkes for å ta inn dette mektige albumet. De øvrige ni sporene er vel så gode - og dessuten lettere å fordøye.

Som et dikt

«Rough and Rowdy Ways» er tekstlig noe av det sterkeste og mest omfattende Dylan har levert på jeg vet ikke hvor lenge. Det er akkurat som om han vil bevise en gang for alle at han er verdig Nobelprisen i litteratur han endelig fikk for fire år siden.

Hver sang er som et langt dikt, ofte spekket med populærkulturelle referanser, om det er artister, forfattere (poeten William Blake i særdeleshet), filmer, boktitler eller sitater. Dylan er også svært nær å deklamere mer enn han synger.

Når han synger gjør han også det bedre enn tidligere. Han er fortsatt ikke i nærheten av å mumle som i gamle dager, tvert imot er han klar og tydelig og tvers igjennom behagelig å høre på. Ja, det også!

Kjærlighetssang

Nå er vel ikke Dylan først og fremst kjent for smektende kjærlighetssanger, men jeg vil påstå at «I've Made Up My Mind to Give Myself to You» kan være det vakreste han har skrevet og sunget siden «To Make You Feel My Love» for 20 år siden. Et smykke av en låt!

Motsetninger

Albumet åpner med det altomfattende opuset «I Contain Multitudes», (etter et dikt av Walt Whitman), sunget av «en mann av motsetninger, en mann med mange lag av stemninger».

Er det seg sjøl han synger om i denne fantastiske teksten, som deklameres på beste Dylan-vis?
«I'm just like Anne Frank, like Indiana Jones
And them British bad boys, The Rolling Stones
I go right to the edge, I go right to the end
I go right where all things lost are made good again
(....)
I drive fast cars, and I eat fast foods
I contain multitudes»

Blues

Det kunne blitt litt «anstrengende» om alle låtene var som denne og «Murder Most Foul», men allerede på spor nummer to kommer den første blueslåten. «False Prophet» gynger fram og tilbake, med pumpende gitarer som motor og en Dylan som messer:
«I ain't no false prophet
I just said what I said
I'm just here to bring vengeance on somebody's head»

Brutalt

Det er ikke småtterier. Og det kan bli både spooky og brutalt. Som i «My Own Version of You»:
«All through the summers into January
I’ve been visiting morgues and monasteries
Looking for the necessary body parts
Limbs and livers and brains and hearts»

Munnspillet

Den mest rendyrkede blueslåten er «Goodbye Jimmy Reed» (bluesartist som døde i 1976). Den minner om noe av materialet og stilen på et av hans aller beste - og mest bluesorienterte - album, «Love & Theft» (2001), og den svinger som bare det. Her er også munnspillet framme - for første og eneste gang.

Mange andre artister og personligheter namedroppes i «Mother of Muses», der han er tilbake i deklamering mer enn sang. «Crossing the Rubicon» er en ny blues, før nesten ti minutter lange, tilbakelente «Key West (Philosopher Pirate)», med et trekkspill som stemningsskaper, blir en perfekt overgang til avsluttende «Murder Most Foul» - som vi kanskje ikke har hørt maken til.

Kameraten Willie Nelson gir fortsatt ut plater i en alder av 87. Det er ikke lenger noen grunn til å tro - eller frykte - at vi har hørt det siste fra His Bobness.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!