Monumentalt og inntrengende

Det skinner og blinker i klangoverflaten på Beethovens «Keiserkonsert», liksom av et regiment på geledd med litt for mange messingknapper og epåletter.

I går kveld ble denne femte og siste av komponistens klaverkonserter framført i Oslo Konserthus, med Oslo-Filharmonien og Leif Ove Andsnes på podiet.

Andsnes fikser selvfølgelig den siden av Beethoven også, og unngikk å drukne i verkets litt pompøse oppslag ved å gjennomlyse klaversatsen. Det klang monumentalt nok, med pondus i anslaget. Men uansett hvor tett orkesterbruset og klaverets klangkaskader skyllet over musikerne, lot Andsnes oss fornemme kvaliteten i hver enkelt tone, distinkt adskilt fra den foregående og den neste.

Horst Stein på dirigentpulten fulgte opp, lojal og kyndig i god tysk kapellmestertradisjon, der man ikke lar noe komme mellom solisten og verket. Likevel var det først da Beethoven senket røsten, at vi fornemmet nye kvaliteter i verket.

Det var som om Andsnes diskré, men myndig skjøv hele forhenget av storladen orkesterklang til side, og plutselig sto på kloss hold av musikken.

Klangkunstner

Sidetemaet i første sats var første nærkontakt på dette nivå, store deler av annensatsen det neste, der alle utvendige geberder bøyes til side og åpenbarer en klaversats som pulserer av liv. Presset ut mot grensene for det rytmisk regulære trådte klangkunstneren Andsnes i fokus, der variasjoner i det minimale skapte en verden av forskjell.

Slik holdt han fram til dobbeltstrek, variert innenfor grensene som Beethoven selv har satt, før han avsluttet det hele med en sprelsk Haydn.

Leif Ove Andsnes