MØDRE: Hovedpersonen i Monica Isakstuens roman strever med å forholde seg både til morsrollen, og til sin egen mor. 
Foto: Foto: TIDEN / PAAL AUDESTAD
MØDRE: Hovedpersonen i Monica Isakstuens roman strever med å forholde seg både til morsrollen, og til sin egen mor. Foto: Foto: TIDEN / PAAL AUDESTADVis mer

Mor eller moderne kvinne? Tematiserer tomheten etter skilsmissen

Monica Isakstuens roman handler om en kvinne som strever med å forholde seg til morsrollen.

I Monica Isakstuens seneste roman møter vi Karen, som under og etter en skilsmisse strever med å forholde seg til barnefordeling, barnets far, sin egen mor, og ikke minst morsrollen. For hvem er hun når hun ikke er mor? Eller som det heter i romanen: «Hvis man er mor i den ene uken, hva er man i den andre, og hvordan henter man seg inn igjen? Hvorfor (...) sier jeg ‘rollen’, er jeg kanskje ikke moren hennes hele tiden (...)?»

Karen er også datter, og forholdet til hennes egen mor er strevsomt. Uten mann og barn og familiens trygge enhet, er hun ikke lenger beskyttet mot morens giftige bemerkninger.

Samtidig føler hun at hun har feilet som mor: «Du har mislyktes i den ene oppgaven som virkelig betyr noe.» Setningen blir som et refreng å regne, og viser selvsagt til moderskapet. Et annet refreng lyder: «Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.»

Moderskapsdiskurs

Omtrent slik kan den ytre handlingen i romanen oppsummeres. Vi følger Karen fra skilsmissen og fram til den første julen hun må feire uten datteren, hjemme hos sin egen mor, for første gang på mange år. Tiden fra fødsel og lykkelig familieliv gjengis summarisk og er mer å oppfatte som et bakteppe til det egentlige dramaet: moderskapet.

Således kan Karen nærmest forstås i forlengelse av moderskapsdiskursen hos den fransk-bulgarske filosofen, forfatteren, feministen og psykoanalytikeren Julia Kristeva. I «Stabat Mater» skriver Kristeva om vanskelighetene med å si noe om hva en kvinne er, men åpner for muligheten av å kunne si noe om hva som kjennetegner moderskapet. Hvor Kristeva peker på de umulige kvinne- og moderskapsidealene i den vestlige kulturen, representert ved jomfru Maria, som er både jomfru og mor, og og som følgelig virker kvinneundertrykkende siden idealet er menneskelig umulig, strever Karen med andre uforenelige idealer: det å være mor og det å være en moderne kvinne.

Tomheten etterpå

Men Karen er ikke moderne, insisterer hun, og kanskje kan mye av hennes grunner for å bryte med mannen, så vel som å håndtere fraværet av mann og barn etterpå, forklares med en konflikt mellom idealer og hva som oppleves som «naturlig». Hvor Karens mor for enhver pris ønsket å holde ut sitt eget ekteskap, kan ikke Karen finne seg i et dårlig ekteskap med ujevn fordeling av ansvar og oppgaver.

Hva som egentlig har skjedd mellom Karen og mannen blir ikke mer enn antydet, og av de forklaringene som likevel foreligger, er de mer av det konvensjonelle slaget enn de lodder i dybden.

Poenget er da heller ikke å forklare bruddet, snarere å tematisere tomheten som oppstår etterpå, og årsakene til selve tomheten. Det er ikke oppløsningen av familien som er sentral, men oppløsningen av Karens meningsgrunn. At dette også kommer til uttrykk i en slags oppløsning av romanformen, gjennom fragmenter, er like elegant som det er troverdig.

Dessverre er ikke alltid språket eller beskrivelsene så friske og presise som en slik form krever, når handlingen ellers er minimal.