Mor, far, barn – hva skal de hete?

Stadig flere barn blir født ved hjelp av assistert befruktning. I 2007 gjaldt det 2.7 prosent av barna som ble født i Norge. Det første såkalte prøverørsbarnet ble født i 1978. Vi snakker ikke lenger om prøverørsbarn. En markert endring i vårt forhold til reproduksjonsteknologien er at det som ble introdusert som kunstig befruktning gradvis har skiftet betegnelse til assistert befruktning. Det har stor betydning hvilke ord vi setter på nye fenomen, for språket bidrar til å forme det vi snakker om.

Endringen i språkbruk fra kunstig til assistert befruktning forteller at det har foregått en normalisering av denne måten å få barn på. Det forteller også om hvor viktig det er å være på parti med naturen når man vil ha aksept for ny teknologi. Ordet kunstig i forbindelse med kroppen gir lite positive assosiasjoner, i motsetning til det naturlige som assosieres med riktig, ekte og normalt. Begrepet kunstig gir assosiasjoner til tukling med naturen. At noe er kunstig betyr nettopp at det går på tvers av det som er naturlig, og ingenting er mer naturlig enn å få barn. Begrepet assistert befruktning derimot, forteller at man yter hjelp for å få kroppen til å fungere slik den skulle. Det er en hjelpende hånd til å få de naturlige prosessene til å fungere. Dette er også i overensstemmelse med en politikk som definerer barnløshet som en dysfunksjon eller sykdom som medfører rett til behandling i det offentlige helsesystemet.

Det offentlige helsesystemet trenger klare begreper, og det gjør også lovverket. Nye begreper kan skapes gjennom lovverket, slik som bioteknologiloven, eller fremmes av profesjonene i helsevesenet og har dermed klare politiske funksjoner. De bidrar til å avgrense hvilke metoder som er tillatt og hvem som kvalifiserer for fertilitetsbehandling. Nye ord oppstår også i dagligtalen. Mens assistert befruktning nå er den offisielle termen som brukes i norsk lovgivning, hører vi fortsatt begge bli brukt, både kunstig og assistert befruktning. Det kan ta lengre tid å endre et begrep i dagligtalen enn i de offentlige systemene, men at assistert brukes stadig mer, kan tas som et tegn på aksept og normalisering av de nye måtene å få barn på. Det er bare snakk om en liten forskjell: «Vi fikk litt starthjelp.»

Hvilke ord vi bruker er viktig for hvordan vi oppfatter relasjonen mellom foreldre og barn. Med vår tids reproduksjonsteknologi er ikke foreldreskap like entydig og selvsagt som før. Det er biologiske, genetiske, sosiale og legale bånd mellom foreldre og barn, og disse stemmer ikke alltid overens. Det gjorde de ikke alltid før i tiden heller, men med nye måter å bli foreldre på er denne mangelen på samsvar kommet mer fram i lyset. Det blir rett og slett for mange mødre og fedre til hvert barn slik språkbruken er i dag.

Assistert befruktning kan utføres ved hjelp av egg og sæd fra to personer som ønsker å bli foreldre sammen. Hvis dette ikke er mulig, kommer spørsmålet om donasjon: egg- eller sæddonasjon fra en tredje part. Ordet donasjon har positive assosiasjoner. Det er en gave som blir gitt. Man har også i praksis søkt å unngå at sæddonasjon skal være økonomisk motivert. I vårt samfunn skal det være en gave.

Sæddonasjon har lenge vært praksis mens eggdonasjon ikke er tillatt etter norsk lov. Sæddonorer var inntil 2003 anonyme, og forble dermed bare donorer. I dag er de kanskje også blitt genetiske eller biologiske fedre, i og med at anonymiteten er opphevet. Etter å ha fylt 18 år har barnet rett til å få oppgitt donors identitet. I loven kalles de fortsatt bare donorer. Når man donerer noe, er man ganske riktig donor, men det er til foreldrene man gir denne gaven. Et annet spørsmål er hva denne personen er i forhold til barnet, og hva som skal være betegnelsen på en slik relasjon? Skal farsbegrepet være med i betegnelsen, eller skal det være forbeholdt den som har fungert som barnets far?

Så har vi mor. Eggdonasjon er som sagt ikke tillatt i Norge, men mange reiser til utlandet for å få implantert donerte egg. Arbeiderpartiet har uttalt at de vil reise forslag om å endre bioteknologiloven på dette punktet slik at eggdonasjon blir tillatt i Norge. Dermed oppstår ikke bare muligheten for to mødre, i likhet med to slags farskap ved sæddonasjon, men for tre. For det første vil det være en sosial mor eller omsorgsmor, som også kan være genetisk mor i de tilfellene hvor hun har friske egg men ikke kan gjennomføre svangerskapet. For det andre kan det være en donormor, som i det tilfellet vil være genetisk mor. For det tredje en eventuell surrogatmor, eller biologisk mor, som får det befruktede egget implantert og gjennomfører svangerskapet. Hva skal vi i framtida kalle disse tre?

I en familie finner man egne løsninger på dette. Det gjelder for eksempel når to av samme kjønn har barn sammen. Barnet har en legal mor eller far, og om man velger å kalle en eller begge for mor/far eller bruke fornavn eller andre navn, vil variere slik det gjør i alle typer familier. Men i det offentlige systemet, og i omtale, er termene uklare. I utkastet til den nye ekteskapsloven foreslås navnet medmor på den som ikke føder barnet når to kvinner får barn sammen.

Endringen fra kunstig til assistert befruktning var en bevisst begrepsendring som skulle hindre at noen barn ble mindre «ekte» enn andre – eller hvis vi snur på det, at noen foreldre blir mer ekte enn andre. Det er ikke så lenge siden vi hadde betegnelsen «uekte barn» om dem som ble født utenfor ekteskap, og det var ikke lett å vokse opp med den merkelappen. Som betegnelse på «uekte foreldre» hadde vi stemor og stefar, særlig kjent fra eventyrene. Mens en stemor alltid var ond, hadde en ekte mor alltid ekte kjærlighet til barna sine. Surrogatmor har noe av samme klangen som stemor, nemlig en dårlig erstatning for en ekte mor. Men mens stemoren tar over omsorgen og er en sosial mor, er sjelden surrogatmoren ønsket inn i en familie.

Hvis vi skal spå om framtida, tror vi ikke surrogatmoren vil gå gjennom samme alminneliggjøring som en del av de andre nye slektskapstermene. Det ville bety og bytte ut ordet surrogat og erstatte det med en mer positiv betegnelse. Spørsmålet er om det er ønskelig å ha en person som konkurrerer om morsbetegnelsen. Er det ikke heller et ønske om at denne personen skal bli usynlig etter at barnet er født? Vår spådom er at begrepet surrogatmor ikke blir erstattet av en mer positiv morsbetegnelse. Det er mer sannsynlig at morsbegrepet vil fjernes fra den «lånte» livmoren, og at begrepet avløses av en mer medisinsk eller juridisk betegnelse. For det vil bety at vi igjen nærmer oss situasjonen der det bare eksisterer en mor.