KULTSKREKK: Bill Skarsgård spiller monsteret Pennywise, som tar form etter ofrenes verste mareritt, i nyinnspillingen av «It». Video: Warner Bros. Pictures Vis mer

Anmeldelse film It

Mor og far er nifsest

Den skumle klovnen Pennywise er også skummel. Men «It» blir litt for lang.

FILM: Det er to typer skikkelser i «It», den etterlengtede nye filmatiseringen av Stephen Kings roman, som er skikkelig, ordentlig skumle. Det ene er som forventet, eller i alle fall som håpet: Den morderiske klovnen Pennywise, spilt av Bill Skarsgård, er en smilende psykopat med hes stemme og stakkato mimikk. Skarsgård omfavner klovnens campy side uten at han blir en klisjé. Det er godt gjort.

« It »

4

Kategori

Skrekkfilm

Regi

Andy Muschietti

Skuespillere

Jaeden Lieberher, Sophia Lillis, Bill Skarsgård

Premieredato

8. september 2017

Aldersgrense

15 år

Orginaltittel

« It »

Utrygg overalt

Den andre formen for skummelhet er mer overraskende. For barna som må konfrontere Pennywise har foreldre og foresatte som er nesten nifsere enn klovnen: Som regel er de i bakgrunnen, men de er ruvende, fåmælte og truende, overgripere og manipulatorer. Når de seks guttene og venninnen deres, den desperat attråverdige Beverly (Sophia Lillis) sykler avsted over knastrende grus får tilskueren følelsen av at de ikke er trygge noe sted, ikke i nærheten av elvene, brønnene og kloakkrørene som synes å være Pennywises transportnett, men heller ikke hjemme.

«It» har også en overraskende følsomhet, til sjangeren å være. Den første antydningen om at noe er galt fatt kommer når lillebroren til Bill (Jaeden Lieberher) forsvinner, og savnet etter broren er tydelig til stede i Bills iver etter å finne ut hva som er i ferd med å skje i småbyen der de bor.

For mange runder

Så er det en tredje form for skummelhet i «It» som slett ikke er så skummel. Vennegjengen på syv skal nemlig alle ha sine konfrontasjoner med sin største frykt, og det fører til masete opptrinn med kunstig utseende skrømt og zombier som aldri oppleves spesielt truende. To timer og et kvarter er langt for en hvilken som helst film, her er det helt unødig.

Og det er leit, fordi «It» gjør så mye riktig, fra å legge en omhyggelig stemningsfull ramme rundt historien til å finne tusen måter å presentere «skummel klovn» på. At den truende klovnen er en arketype, har å gjøre med at det skaper en egen form for uhygge når noe som forbindes med det barnlige og uskyldige blir farlig. Dette viser regissør Muschietti at han fullt ut forstår når han lar synet av klovnens røde ballong bli stadig mer ladet med fare. Det skjer bare litt for ofte.