DEBUTANTEN: Svanhild Amdal Telnes er ute med samlingen «Om nettene brukar mor dråpeteljar» og den fikk meg til å bråstoppe og det kan tenkes at alt som heretter skrives av dikt går rett i bøtta. Foto: Julie Pike/Gyldendal Forlag
DEBUTANTEN: Svanhild Amdal Telnes er ute med samlingen «Om nettene brukar mor dråpeteljar» og den fikk meg til å bråstoppe og det kan tenkes at alt som heretter skrives av dikt går rett i bøtta. Foto: Julie Pike/Gyldendal ForlagVis mer

Tilfeldig torsdag da en liten bok faller ned fra himmelen:

Mor trur på paradis, eg håpar helvete finst.

Den unge poet fra Seljord som skriver veldig, veldig bra

Meninger

Tilfeldig torsdag. Ut av ei pakke med bøker faller det ut en liten diktsamling og det vil ha det til at den blir liggende og sprike til oss mellom side 60 og 61. På side 61 står det V, på side 60 er det linjer som fanger oss, først tittelen:

POLAROID FRÅ JOLEFTAN, 1994. Polaroid er jo alltid like spennende og joleftan 1994, ja, da var sønnen min også under året gammel. Her må det leses videre:

Mor som syng:

Gjennom de fagre riker på jorden,

går vi til paradis med sang,

og ho trur på det.

Mor trur på paradis,

eg håpar helvete finst.

Hvem har skrevet dette? Det viser seg at det er en debutant som er født i 1994 som heter Svanhild Amdal Telnes og hun er ute med samlingen «Om nettene brukar mor dråpeteljar». Svanhild vet vi ingenting om, men sakser fra forlagets tekst: Vaks opp i Seljord. Ho har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, går no på profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU i Trondheim:

Du sette att

koppen din her.

Kvar morgon

står han på den

kvite kjøkkenbenken.

Lagar kaffiringar

i dagen min.

Jøss, dette er noe vi blir misunnelige av å lese fordi denne unge debutanten gjør at vi får lyst til å hive alt vi har skrevet: Rett i bøtta. The End. Forlaget sier at tekstene handler om å leve med traumer, om snudde omsorgsroller om frykten for at slekt vil følge slekters gang:

Polaroid frå sommaren 1989

Meg under flaggstonga:

åtte år og sju hol i shortsen.

Junigraset i nakken min,

humlesong og honningskyer.

Den lange stonga

heisar seg over meg,

mor heisar seg over meg.

Det kvite flagget,

den kvite handflata,

det kvite i augo hennar.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.