GRATISARBEID:  Har vi råd til en bedre eldreomsorg? Spørsmålet er om vi har råd til å la vær. Her besøker Erna Solberg Vea Sykehjem i Karmøy kommune i valgkampen.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
GRATISARBEID: Har vi råd til en bedre eldreomsorg? Spørsmålet er om vi har råd til å la vær. Her besøker Erna Solberg Vea Sykehjem i Karmøy kommune i valgkampen. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Mora di jobber ikke her

Eldrebølgen vil kreve stadig mer ulønnet arbeid. Hvem skal betale for det? Spør Marie Simonsen.

Kommentar

Mora mi var i den ulønnete omsorgsbransjen. Hun tok seg av fire barn, et par hunder, en katt, to undulater, en hamster, titalls mus som formerte seg fortere enn hun rakk å skylle dem ned i do, og et par skilpadder som hun forgjeves prøvde å prakke på en fransk nabo ut i fra en ide om at franskmenn liker skilpaddesuppe.

Dyrehold var for så vidt en bigeskjeft innimellom rengjøring, klesvask, matlaging, vedlikehold, barnepass og kjøring på skoleutflukter. Etter hvert passet hun også barnebarn og foreldre. Og endte som minstepensjonist.

Hun tok seg ikke betalt for en livslang arbeidsinnsats. Ingenting av det hun gjorde satte spor etter seg i nasjonalregnskapet. Ja, bortsett fra at hun produserte barn, som er det mest lønnsomme kvinner kan gjøre. Egentlig burde kvinner konsentrere seg om å poppe ut barn til glede for BNP og finansministeren i stedet for å sette hele landet i tidsklemme, men av en eller annen grunn insisterer moderne kvinner på å regnes med og forlater hjem og barn i timevis hver dag.

Den virkeligheten er ikke til å komme forbi. Som det står i oppvasken på jobben: Mora di jobber ikke her. Vi må rydde opp etter oss selv nå.

De har advart oss lenge. Det ulønnete arbeidet forsvant ikke med husmoren. Det er kanskje blitt flere hybelkaniner og færre marsvin, men noen må fortsatt holde fortet; handle mat, skifte dekk, arrangere bursdager, hente unge nummer tre som syntes som en god ide for noen år sida, besøke mor på sykehjemmet og følge far til fastlegen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt trenger omsorg, heter det så vakkert i en ny antalogi om hvordan ulønnet arbeid skal vurderes og verdsettes; «Counting on Marilyn Waring; New advances in feminist economics», redigert av Margunn Bjørnholt og Alisa McKay. Waring var en pioner når det gjaldt å påvise den «usynlige» økonomien kvinners arbeid representerte, og har i nyere tid blitt fulgt opp av Stieglitz-kommisjonen (2009) som påpeker at BNP alene ikke kan tolkes som et mål på levestandard.

Det sier seg selv. Hva er prisen for en lykkelig barndom? En trygg alderdom? Det er utallige komponenter som spiller inn, men uten å ta det ulønnete arbeidet med i regnestykket, går det heller ikke opp.

Omsorg tar tid. Og alt trenger omsorg. Det er kostbart, men handler ikke bare om penger. Det handler om likestilling og livsstandard. Alle kan ikke kjøpe seg fri. Ei heller kan alt kjøpes fri.

Ifølge Statistisk Sentralbyrås beregninger utgjør ulønnet husholdsarbeid hele 650 milliarder kroner årlig. Det er rikelig med tidsklemme for alle. Grunnen til at det ikke tas med i nasjonalregnskapet er at tjenestene ikke kan selges i et marked, eller for å spørre med forskeren Julie P. Smith; hvordan kan man verdsette morsmelk? Som kumelk? Som melkeerstatning? Eller må man også ta med i beregningen mors bruk av tid og ammebarns langsiktige helse og produktivitet?

For mange virker nok problemstillingen søkt, men det siste har Norge indirekte tatt hensyn til ved å lovfeste mødres rett til å amme i arbeidstida.

Velferdsordningene har gjort norske kvinner i stand til å kombinere barn og lønnet arbeid, og dessuten skapt markeder som tidligere ikke eksisterte. Det er sant at kvinners yrkesdeltakelse betyr mer enn oljen, men en god del av den eventyrlige produktivitetsøkningen de siste tiåra skyldes at kvinnearbeid som tidligere var ulønnet, er blitt en del av velferdsøkonomien. Tenk bare på hva full barnehagedekning har skapt av arbeidsplasser og inntekter, for ikke å snakke om mangemillionærer.

Å kutte i velferden betyr dermed også kutt i velferdsproduksjon. Og det betyr at sønner og døtre må bruke av sin arbeidskapasitet til ulønnet omsorgsarbeid i stedet når eldrebølgen slår inn for fullt. Mangel på sykehjemsplasser og omsorgstilbud har en stor kostnad for samfunnet. Mora mi er ikke lenger der til å gjøre jobben gratis.

Forslagene fra norske politikere er forutsigbare og velkjente. Kontantstøtte for eldre. Sykedager for omsorg, enten det gjelder barn eller eldre. Vi har allerede mulighet til å ta ut velferdspermisjon. I Tyskland har man med et visst hell tilbudt eldre å ta ut penger i stedet for omsorg i institusjon. De kjøper familien fri til å ta seg av dem.

Men fri fra hva? Alle har en jobb å gjøre, sønner som døtre. I stedet for å spørre om vi har råd til en bedre eldreomsorg, må vi spørre om vi har råd til å la være.