Moral og fornuft i Syria

Det hjelper litt å være oppflaska på protestantisk etikk for å skjønne at Assad må bombes. Men er det fornuftig? spør Morten Strand.

SKAL HEVNES: Døde etter gassangrepet i forrige uke. For dem skal Bashar al-Assad trolig få ei bombe i hodet. (AP Photo/Shaam News Network, File) Scanpix
SKAL HEVNES: Døde etter gassangrepet i forrige uke. For dem skal Bashar al-Assad trolig få ei bombe i hodet. (AP Photo/Shaam News Network, File) ScanpixVis mer
Kommentar

DET ER EN KRIGSFORBRYTELSE å bruke kjemiske våpen mot sitt eget folk. Det var derfor Barack Obama for et år side trakk det han kalte «ei rød linje» ved bruk av de fryktelige våpnene. Han ville gjøre prisen for å bruke slike våpen så høy at de ikke ble brukt. Når de nå er brukt har Obama lite annet valg enn å reagere militært. For hva er hans ord verdt hvis han først trekker røde linjer, og så later som ingen ting når de blir tråkket over? Ville han ikke framstå først som en værhane, som for et år siden hørte på folkets røst da de krevde harde ord om blodbadet i Syria? Og så som ei knehøne som ikke gjorde noe, slik han hadde sagt? Bordet fanget. Først værhane. Så knehøne. USAs president?

DERFOR ER DET overveiende sannsynlig at Syrias president Bashar al-Assad i løpet av de nærmeste timene eller dagene blir bombet. Assad må straffes, både fordi det handler om troverdigheten til verdens mektigste mann, og fordi det er opprørende at han etter alt å dømme har brukt kjemiske våpen mot sine egne. Den moralske refleksen blant mange av oss er selvfølgelig at dette er så drøyt at det går ikke an. At dette må straffes er en nærliggende tanke. Men hvor rasjonell er den?

DEN POLITISKE begrunnelsen for det som trolig blir en begrenset bombekrig er at Assad skal forstå at det vil få konsekvenser også neste gang han bruker kjemiske våpen. Han skal vite at det er alvor, og at han får ei bombe i hodet, hvis han igjen bruker kjemiske våpen. Men all opptrapping av vold i Syria er å helle ytterligere bensin til bålet.

DET ER IKKE SÅ OFTE Dagbladet låner øre til prestestyret i Iran. Men landets åndelige leder Ayatollah Ali Khamenei advarte i går betimelig, og sa at en amerikansk intervensjon i Syria ville bli en katastrofe. «En amerikansk intervensjon ville bli en katastrofe for regionen. Regionen er som ei kruttønne der ingen kan spå framtida», sier Khamenei. Khamenei sier det samme som Russland og Kina, og selv om de i tilfellet Syria spiller rollen - denne gangen bokstavelig talt - som djevelens advokat, kan de godt ha rett.

JURISTENE i utenriksdepartementene i Washington, London og Paris jobber nå på spreng for å bryte nytt land i folkeretten. Slik det er nå er det utenkelig at Russland og Kina vil akseptere Storbritannias nye forslag til FNs sikkerhetsråd, hvis den åpner for maktbruk mot Assad. Derfor må de vestlige stormaktene begrunne et angrep på en annen måte. Eksemplet Irak i 2003 da president George W. Bush stablet på beina sin kaolisjon av villige egner seg dårlig som eksempel til etterfølgelse. Den krigen var en katastrofe basert på løgnen om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Da var dessuten både Russland, Kina og Frankrike - i tillegg til Tyskland - mot den amerikanske invasjonen.

TILFELLET KOSOVO er eksemplet juristene ser på. I 1999 kalte Bill Clinton sammen til krig da Slobodan Milosevic startet sin mest aggressive kampanje for etnisk rensing av albanere i Kosovo. Også da var Russland imot. Kampanjen var en suksess i den forstand at den trolig hindret et enda større folkemord på albanerne, men for serberne var den enda en nasjonal ydmykelse. Dessuten var de politiske forholdene i Kosovo relativt oversiktlige. Albanerne utgjorde litt under 90 prosent av befolkningen, og snart var de herrer i eget hus.

I SYRIA ligger det an til at bombekampanjen bare skal vare et par dager. Ifølge det som har lekket ut, er det ikke snakk om bombing for regimeskifte, slik man gjorde i Libya i 2011. Det ser mer ut til å være snakk om litt ris på rumpa enn krig på liv og død. Men de politiske skadevirkningene kan bli like store. Når USA først engasjerer seg, så pirker de bare i ondskapen uten å utfordre den, vil mange syrere si. En begrenset bombing, slik det legges opp til, vil neppe endre maktforholdet mellom partene i Syria. Hva er da vitsen? vil majoritetsbefolkningen av Assad-hatende sunnier spørre seg.

SANNHETEN ER at ingen tør å ta tak i Syria. Risikoen for at alt likevel går helt galt er for stor. Det verste scenarioet for både USA og Vesten, for Russland,Tyrkia, Israel, og hele regionen, at at ekstremistene i al-Nusra blir den sterkeste kraften i et Syria uten Assad. Det er blant annet derfor ingen tør å ta i Syria. Bortsett fra med ei ildtang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.