Moral og melkeglass

Hvis et barn velter melkeglasset utover frokostbordet ditt, og vræler: «Jeg gjorde det ikke med vilje!», skal du klappe det på kinnet og notere deg at den allmennmoralske utviklingen er i god gjenge hjemme hos deg. Ifølge filosofiprofessor Knut Erik Tranøy er det denne evnen til å vite at et uhell er mindre ille enn å volde skade med forsett som er etikkens utgangspunkt. Tenk på det, du, neste gang du må vri opp morgenavisa.

  • En moralfilosof er, ifølge samme Tranøy, et menneske som får de fleste av oss til å puste lettere når vedkommende forlater rommet. Moralfilosofene har liten tillit til vår allmenne moral, og vi, vi forstår ikke hva de snakker om. Da den 80 år gamle Tranøy i går ga ut boka «Det åpne sinn», var det for å ta oss i forsvar. Mot moralfilosofene, mot de bedrevitende, ja, til og med mot Verdikommisjonen. For ikke er det de som forandrer verden. Det er det vi vanlige som gjør.
  • Moralske spørsmål kan ikke delegeres. Det er ingen vei utenom å tenke selv. Men moralfilosofien må være til nytte for andre enn moralfilosofene. En lege som skal forholde seg til dødshjelpdebatten, finner ifølge professoren ingen hjelp hos noen av hans kolleger. Mens disse hevder at det ikke er noen teoretisk forskjell på aktiv og passiv dødshjelp, vet legen at det sannelig er en praktisk. Tranøy mener dette spørsmålet er et av tidas vanskeligste, altfor viktig til å overlates juristene. Selv antyder han at løsningen ligger i en åpen og fleksibel rettspraksis. For spørsmål av denne karakter påkaller ganske enkelt moralsk kreativitet .
  • Her benytter filosofiprofessoren anledningen til å imøtegå de moralske dogmatikere, symbolsk sett representert ved Ibsens Brand, presten som krever «intet eller alt». Tranøy ble kjent med den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein halvannet år før denne døde. Han gjorde et sterkt inntrykk på sin norske kollega, til tross for at han «ikke skjønte noenting av filosofien hans» den gang. Tirsdag snakket Tranøy med Arne Næss om Wittgenstein og Brand på Nationaltheatret. To hundre mennesker, unge som gamle, akademikere og vanlig teaterinteresserte, møtte fram, for å høre to levende eldre herrer snakke klokt om to døde eldre herrer.
  • Det lover kanskje godt for den allmennmoralske utviklingen, det også.