Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Moralens tid

Kampen om tungtvannet fører fortellingen om krigen inn i en ny fase. Den speiler selve tidsånden.

TENDENS: Bøkene fra Marte Michelet, Jon Michelet og Tore Rem speiler den samme tendensen som NRK-serien «Kampen om tungtvannet», skriver artikkelforfatteren. Foto fra innspillingen av serien. Foto: Jaques Hvistendahl
TENDENS: Bøkene fra Marte Michelet, Jon Michelet og Tore Rem speiler den samme tendensen som NRK-serien «Kampen om tungtvannet», skriver artikkelforfatteren. Foto fra innspillingen av serien. Foto: Jaques Hvistendahl Vis mer
Meninger

Så er vi altså gått over i romanenes, i fiksjonens tid. Annen verdenskrigs okkupasjon av Norge er med serien «Krigen om tungtvannet» kommet inn i en ny fase av kollektiv erindring. Det offentlige minnet om krigen, som i alle år har vært basert på behovet for pinlig nøyaktighet med hensyn til hvordan, når og hvor ting skjedd, er glidd over i fiksjonens litt uklare, men akk så mye mer mettende vann. Fra nå av er det de moralske sidene av krigen som står i sentrum, mer enn fakta. De utfordringene som vi alle kan møte, når vi står overfor Gestapos grusomhet, bombeflyene mot himmelen eller sabotørene under bryggekanten - likegyldig om de er helt nøyaktig eller ikke.

Er krigen dermed blitt underholdning, kanskje spekulasjon? Noe å tjene penger på, i stedet for å tjene sannheten?

Nei, det kan man ikke si. Hva som er spennende underholdning i et stoff, vil avhenge av hva som til bestemte tider regnes slik. I mange år har den største spenningen om krigen og okkupasjonen vært knyttet til faktum, og helst da til faktum slik det i enkelte tilfeller tegner seg som annerledes enn antatt. Nye funn i arkivene, revisjon av overleverte sannheter, presisering av oversette detaljer har vært det spenningsbærende. All dokumentarlitteratur om 1940-45 har egentlig føyd seg inn i en lang, en tilsynelatende evig, diskusjon om hva som faktisk skjedde, hvordan, når og hvor.

I stedet benkes vi altså nå hver uke foran nye, spennende episoder av «Kampen om tungtvannet» i forvissing om at det (for det første) er en god og spennende framstilling fortalt i det formspråk vi i dag ser som spennende, og (for det annet) at den tar utgangspunkt i en sann hendelse sånn i hovedsak, men at den (for det tredje) står fritt med hensyn til detaljene. Blir de britiske kommandosoldatene henrettet ved nakkeskudd på stedet - fremfor å skytes seinere og utenfor bildet? Det kan vel passere som detalj, all den stund det rent faktisk, på noen fronter, foregikk slik. Spilte tungtvannet den rolle i et kappløpet om atombomben mellom Tyskland og de allierte som filmen vil ha det til? Vel, kanskje ikke. Men det kan passere slik i en forenklet, spennings-maksimert versjon. Var den norske professor Tronstad slik han fremstilles i filmen? Mon det, Olav Njøstads biografi tatt i betraktning. Og fantes det faktisk en kvinnelig føringsoffiser i London som leder av Vemorkprosjektet ... ? Og så videre. Hver episode vil reise nye spørsmål, fordi filmskaper Per-Olav Sørensen har tatt seg friheter. Han har konsentrert hendelsene, komprimert persongalleriet og forenklet forløpet. Men jeg gjetter på at de vil prelle av, disse innvendingene, overfor det argument som ligger i bunnen av serien - at den vil sette de moralske spørsmål i fokus for hver enkelt av oss, i dagens eget formspråk.

For ikke sant - vi må se hvor tidsånden bærer, og innse at denne trang til å fokusere moral fremfor fakta har bredt seg langt inn i krigen allerede, og at det som skjer med «Kampen om tungtvannet» er ledd i en bred, ja en allmenn tendens.

At moralske spørsmål kommer i fokus, så vi med TV-dokumentaren «Nyttårsaften» fra 2012. Den ga en rekonstruksjon av den dramatiske episoden av okkupasjonen da britene bombet Gestapos hovedkvarter i Oslo, men ved et uhell traff trikken som akkurat da passerte Abelhaugen i stedet. Over 100 døde, de fleste uskyldige sivile. Var dette forsøket på å ramme en tysk terrorinstitusjon verd så mange falne? Mens tidligere generasjoner ville ha trukket på skulderen og sagt at slikt skjer i krig, gikk denne dokumentaren rett på det moralske spørsmål, og da på en måte som ikke tidligere var gjort eller kunne gjøres. At regissøren Martin Gaarder selv hadde smertefulle familiebånd til den tragedien han skildret, ble sett som en ekstra og positiv dimensjon - i dag.

Eller ta det siste årets store bestselger, Jon Michelets trebindsverk om krigsseilerne. Den hylles med rette som et gripende monument over den norske sjømann, som nå endelig får sin historie fortalt - sannferdig fra først stil sist. Men hvor sannferdig, egentlig? Jeg merket meg at de første hundre sider i innledningsbindet om 1940, beveger seg langt utenfor det faktiske - av moralske grunner. Hovedpersonen Halvor følger fra sitt skip langt utpå havet hvordan tyskerne okkupere Norge, hvordan regjeringen forfølges, bomber slippes og hjembygda brennes og ødelegges i kampene, slik dette angivelig rapporteres i BBC og utdypes av informasjoner som skipets telegrafist oppsnapper via nettverket av internasjonale radioamatører. At Halvor kan følge disse hendelsene hjemme i Norge, gir grunnlaget for handlingen videre, som er motivert av det moralske raseri over tyskernes framferd. Det er bare det at dette er fiktivt. BBC meldte slett ikke om enkeltheter i tyskernes framferd, og ga ingen detaljer om felttoget. Radioamatørenes angivelige meldinger er påfunn. Halvor kunne slett ikke vite noe om dette, for det var ikke kjent for samtida. Men på brua ombord står enda til kapteinen (en viktig person i handlingen) og forteller om det forkastelige i at Quisling har besøkt Hitler på forhånd - hvilket sikkert motiverer ham som romanskikkelse, men som var helt ukjent til 1945. Alt dette har Michelet gjort i beste mening, naturligvis, for å knytte sin sjømann på havet sammen med tyskernes felttog i Norge, og dermed sikre en moralsk bakgrunn for historien.

Dette må ikke misforstås. Detaljer om krigen er selvfølgelig ennå et tema. De diskuteres fortsatt, det ser vi av debatten om Tore Rems Hamsun-bok i år, hvor betydningen av nye kilde vedrørende Hamsuns Hitler-besøk og hva de egentlig forteller, står i fokus. Den evig norske Hamsun-diskusjon innebærer forresten også sine moralske valg, som så visst ikke dempes, men snarere forsterkes med årets bok. Det samme gjelder Marte Michelets dokumentasjon om jødeforfølgelsen i Norge, med dens underliggende moralske anklage om at vi ikke har beskjeftiget oss nok med «den største forbrytelsen» under okkupasjonen - det norske holocaust. Denne boka går langt inn på aktørene og bringer opp mange nye detaljer også, og viser at det nok stadig vil være behov for nye kilder til opplysning av mørke flekker og neglisjerte grupper. Men det er vanskelig å se dette for seg uten en kraftig markering av den moralsk akse, som i mange tilfeller vil være bærende.

Bærende er den i hvert fall blitt i det mest internasjonale innslag i de siste års moralske krigslitteratur - Ken Folletts trilogi om det 20. århundre. Annet bind «Vinter over verden» handler der om nazismen og krigen, og her kan man virkelig stille spørsmål om motivet for å ty til konsentrasjon av persongalleriet og forenkling av forløpet. I det ytre gjengis stort sett bare historiske hendelser, og de gjengis riktig. Vi er til stede i Berlin når Hitler taler i 1933, i Underhuset når Churchill seirer over Chamberlain i 1941, ved kaiene i Pearl Harbor når den amerikanske flåten bombes i 1941, når slaget om Stalingrad raser. Alt dette ses og bevitnes av romanskikkelser som er føyd sammen i en lang moralsk fabel der et lite antall familier - britiske, tyske og russiske - sprer seg over kloden og inngår i merkelige forbindelser til hverandre. Moralen er at britene hadde rett, diktaturene grusomme og USA verdens frelser, og dette vises gjennom punktvise nedslag i den faktiske historien (bevitnet av førsteklasses fagfolk bak utgivelsen, jeg kjenner dem) men som fortelles som en myk og deilig familiekrønike a la Dynastiet. En fabelaktig blanding! Men en som altså hører vår tid til.

Vår tid, som i stigende grad betoner det moralske, og av-fokuserer det faktiske, i Den andre verdenskrigens evig aktuelle forløp.