HEFTIG ABORTDEBATT:  De kjente antiabort-prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa i  abortdemonstrasjon.

Foto GJESTVANG/ANDREA Dagbladet
HEFTIG ABORTDEBATT: De kjente antiabort-prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa i abortdemonstrasjon. Foto GJESTVANG/ANDREA DagbladetVis mer

Moralens yttergrenser

Når moralske og religiøse verdier stilles opp mot retten til likebehandling og likeverd, smeller det. Vi ser det i abortdebatten.

Kommentar

Politiske jordskjelv er sjeldne i Norge. Vi lever i en permanent tilstand av politisk konsensus, altså en pågående prosess av kompromisser, pragmatisme og godvilje. Under overflaten er det likevel muligheter for utbrudd eller uro. Det skjer når dypt personlige verdier eller viktige rettferdsprinsipper utfordres. EU-kampene var en slik arena der politiske kjerneverdier beseiret etablissementets økonomiske rasjonalitet. Kvinnefrigjøring og likestilling har samme politiske genetikk. I spørsmål som gjelder kontantstøtte og abort er det knapt noen avstand mellom det prinsipielle og det personlige. Den rene fornuft - om den i det hele tatt finnes (eller er ønskelig) - har vanskelige vilkår i slike politiske konflikter.

Vår tid er rettighetenes politiske epoke. De formuleres ikke lenger som overordnede politiske prinsipper, men forankres i lover, kontrakter og avtaler. Det gjør moderne rettigheter skarpere i kanten enn tradisjonelle friheter som religion, livssyn og ytringer. Den pågående kampen om legers reservasjonsrett viser dette. På den ene siden står legenes rett til å bli respektert for sine kulturelle, moralske og religiøse verdier. På den andre siden har vi kvinners like soleklare rett til lovbestemte helsetjenester som leveres trygt og uten moralske føringer. Minnet om abortnemndenes nedverdigende metoder er ikke glemt.

Før alle skyttergraver er fylt av bevæpnede krigere, er det kanskje plass til å reflektere litt over avvikets betydning for samfunnets helse. Forholdet mellom majoritetens og minoritetenes verdier og rettigheter er nemlig ikke noe enkelt spørsmål. Det krever både prinsipiell klarhet og praktisk grensesetting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tillit er det viktigste bindemidlet i den norske modellen. Tillit skaper gode og forutsigbare relasjoner mellom folk. Modellen krever bred oppslutning om grunnleggende normer og verdier, f.eks. respekt for likeverd, likestilling og rettsstaten. Langt på vei er tillit verdibasert samhandling. Kravet til verdisammenfall kan likevel ikke være totalt. Da tar konformitet og tvang over. Det må være plass til tro, livssyn, avvikende livsstil og politisk overbevisning som ikke er i samsvar med flertallsnormene. Spørsmålet er hvor og på hvilken måte dette skal få sette sitt preg på samfunnet.

Norge i 1814 var en streng og massivt protestantisk nasjon med en jødeparagraf i Grunnloven. Sakte, men sikkert ble denne politiske granitten erstattet med en mykere og mer mangfoldig plattform. Det ble ryddet plass for religiøse mindretall, etter hvert også for etniske og seksuelle minoriteter. Utviklingen har gitt plass for en lang rekke ordninger som har likhet med reservasjonsretten. Vi aksepterer militærnekting når den har et etisk eller religiøst grunnlag. Statens finansierer skoler som bygger på alternative livssyn eller pedagogikk. Ansattes lojalitetsplikt overfor arbeidsgivere må vike når det gjelder varsling av kritikkverdige eller ulovlige forhold. Etter Vær varsom-plakaten kan ikke journalister pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning. Religiøse hodeplagg aksepteres stort sett i forsvaret og helsevesenet.

Likevel er det klart at generalene ikke kan reservere seg mot krig. Prestene kan ikke forkynne at Gud er død. Og du kan ikke nekte å betale skatt fordi du er mot krigen i Afghanistan. Retten til religiøs utfoldelse eller moralske føringer må være forskjellig i offentlig og privat sfære. Det innebærer at reservasjonsretten - hvis vi aksepterer at den skal finnes - ikke kan være grenseløs. Den må defineres og helsevesenet må organiseres slik at vilkårlighet unngås. For mange vil det være naturlig å sette grensen ved lovens minimum som gjelder deltakelse i abortinngrep og kunstig befruktning. Det er ellers helt åpenbart at regjeringens hestehandel med bedehusene i KrF er et stort feilgrep.

I den politiske kampstemning som nå rår, er det likevel noe som skurrer. Det kan virke som om målet er å forvise alle som har et avvikende syn på abortloven fra det offentlige helsevesenet. Som om deres eksistens eller tilstedeværelse i seg selv er en krenkelse av kvinners rettigheter. Det er et feilspor. Norske kvinners posisjon og rettigheter i abortspørsmålet er så grunnfestet at de ikke trues av en håndfull leger med avvikende samvittighet. Vi skal ha rom for avvik.