Moralisme fra en eks-ironiker

Min voksne periode som leser har stått i ironiens tegn,» tilstår Tom Egil Hverven. Men midt på 90-tallet fikk han kalde føtter. I dag er han en mann som tar livet og bøkene på alvor.

Nå er han blitt en mann som tror på litteraturens kraft til å gripe avgjørende inn i hans eget og andres liv. «Æ...Å sannheten ligger som et håp og et løfte i all litteratur og lesning,» hevder han. «Litteratur kan endre alt.»

I sine essay strør Hverven om seg med slike mannakorn. Noen vil kanskje finne dem vel patetiske. Selv hilser jeg hans holdningsendring velkommen.

For hvorfor skulle vi bokormer bruke så mye tid på å lese hvis det bare var for underholdningens og det intellektuelle tidsfordrivs skyld - i ironiens tegn?

Moralens vokter

Som litterær formidler har Hverven etter hvert opparbeidet seg ry som en slags samtidslitteraturens moralske vokter. Med et ambisjonsnivå og et litteratursyn som hans ligger det nærmest i kortene. Jeg ser ikke noe galt i det. En diktning som ikke impliserer moralske (og eksistensielle, psykologiske, erkjennelsesfilosofiske og samfunnsmessige) problemer, etterlater oss i det lange løp likegyldig. Det samme gjelder for kritikken av og (den offentlige) samtalen om litteratur. En kritikk som fortaper seg i påvisninger av synsvinkelskift eller dekonstruksjonistisk akrobatikk, står i fare for å bli blodfattig. I det øyeblikk vi begynner å diskutere verdier , blir temperaturen straks høyere. I de seinere år har Hverven på sitt vis bidratt til denne temperaturstigningen. Det er vi ham takk skyldig for.

Et avgjørende skritt på Hvervens vei mot sin nåværende posisjon som litterær rikssynser var den etter hvert så berømte «familieartikkelen» i Vinduet 3.4.97.

I den foreliggende essaysamlingen finner vi ikke bare denne, men også Hvervens kommentar til reaksjonen på den, samt et tillegg, der seinere bokutgivelser i samme gate blir omtalt. Som Hverven selv undrer jeg meg noe over at denne artikkelen vakte slik oppsikt. Ved å påvise at familierelasjoner og familieoppløsning er særdeles viktige temaer i vår samtidslitteratur, slår han nemlig opp åpne dører. Men nettopp fordi Hverven her ga uttrykk for et verdigrunnlag, satte han sinnene i kok. For er det noe vi alle er opptatt av og har en mening om, så er det familien.

Tabuemne

Hvervens påstand om at familien nærmest har vært et tabuemne før den dukket opp som troll i eske på 90-tallet, må vel imidlertid anses som en sannhet med store modifikasjoner. Siden Amtmandens døtre, Et dukkehjem og Familien på Gilje forholder det seg vel snarere motsatt.

Hverven har rett i at (kjerne)familien og det monogame ekteskap ikke akkurat har vært den sterke kulturradikale tradisjonens kopp te, men han er altfor lettvint i sin avvisning av det patriarkatkritiske grunnlaget for denne avvisningen.

Å tillegge den samme kulturradikalismen skylden for at vi tok til å skille oss på 70-tallet, er også altfor enkelt. Her er det nok sterkere krefter som har vært på spill.

Jeg deler ikke Hvervens syn på familien. Det betyr selvsagt ikke at jeg er motstander av at man stifter familie, setter barn til verden og sørger for å ta seg av dem på beste måte. Det ville være et idiotisk standpunkt - for å si det mildt. På den annen side framgår det heller ikke helt klart hva Hvervens eget standpunkt går ut på.

Til «moralist» å være er han heldigvis ingen dogmatiker, men en åpen og frimodig leser, og de diktene han henviser til som grunnlag for sine «lesninger etter familien», forholder seg da også ulikt til familie-, for ikke å si skilsmisseproblematikken - uten at Hverven synes å framheve noen på bekostning av andre. Nei, Hverven ønsker seg neppe en ny Jonas Lie som klarere enn denne «hjemmenes dikter» tar det lune rede med far, mor og barn i forsvar i en tid hvor samfunnets og kvinnefrigjøringens og den uregjerlige seksualitetens kastevinder har slengt det ene redet etter det andre på bakken.

Personlig

Både i essayene om familien og i andre essay integrerer Hverven sine egne personlige erfaringer inn i fortolkningen og vurderingen av de litterære verk. Dette bidrar også til å sette konflikter på spissen og øke temperaturen.

Sterkest lar Hverven det gå utover Arild Linnebergs rapportbok Far og barn i moderlandet. Den fraktalfamilie (et nyord for det mangfold av relasjoner som oppløsningen av den tradisjonelle familien har ført med seg) Linneberg her bekjenner seg til, er det store skremmebildet i essaysamlingen.

Motsetningen demonstrerer klart styrken og begrensningene ved Hvervens metode. Mens Linneberg ser problematikken fra den fraskilte fars ståsted, ser Hverven den fra skilsmissebarnets ståsted.

Hvervens personlige tilnærming er i det store og hele forfriskende, men ikke alle kan og bør skrive som ham. Det faller ikke alle like naturlig. Men kanskje ville vi tre tydeligere fram for hverandre og våre lesere hvis vi la oss på hans linje, enn vi gjør når vi skjuler oss bak et skinn av (pseudo)objektivitet. Men metoden rommer også sine fallgruver.

En kritikk som blander analyse og privatliv kan lett forfalle til personlige bekjennelser der kritikeren blir omtalens hovedperson og ikke det litterære verk. En slik eventuell utvikling vil jeg for min egen del ikke hilse med glede.

Ny spiritualisme

I seinere essay er det ikke familien, men Gud Hverven leter etter, og også her er han i pakt med sin tid. Han har utvilsomt rett i at en ny spiritualisme er i ferd med å bre seg, og gjør overbevisende rede for hvordan den kommer til uttrykk i sentrale 90-tallsforfatterskap som Jan Kjærstads og Jon Fosses. Her går han i en grundigere, fortolkende dialog med tekstene - uten å gi slipp på sitt subjektive utgangspunkt. Som i tilfellet familien er det også i tilfellet Gud en mangetydig størrelse Hverven - og vi - har å forholde oss til. Alt i alt lever derfor Hverven nesten opp til den samme åpenhet som kritiker som han bekjenner seg til som et ideal i diktningen. Dette gjør hans essaysamling høyst leseverdig.