KONTROVERSIELT:  Helseminister Jonas Gahr Støre fikk kritikk etter han gikk ut i =Oslo og foreslo at det skulle være lov å røyke heroin i sprøyterom. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
KONTROVERSIELT: Helseminister Jonas Gahr Støre fikk kritikk etter han gikk ut i =Oslo og foreslo at det skulle være lov å røyke heroin i sprøyterom. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Moralisme som dreper

Moralismen på rusfeltet har to viktige funksjoner: Den beskytter organisasjonenes makt. Dernest opprettholder den lidelse.

Helseminister Jonas Gahr Støres positive holdning til røyking av heroin høster kritikk. Det er greit å være skeptisk til nytenkning. Men den norske moralismen på rusfeltet kjenner ingen grenser. Uansett hva som foreslås skal det klubbes ned. Med den slibrigste retorikk. Legg merke til begreper som «avsporing», «uverdig», «gi opp» (de narkomane eller målet om rusfrihet.) Alt dette er politisk retorikk, som oftest uten helt uten faglig relevans.

Avholdsbevegelsen er langt sterkere og mer reell enn mange tror. Den har et dusinvis potente avleggere, og man hører den grynte hver gang nye tanker når offentlighetens lys.

Det er skremmende å se moralistene mane til kamp mot alt som smaker nytt. Fordi de vi egentlig diskuterer lever skjebner som lever i elendighet. Flere tusen mennesker i rusavhengighet som ønsker hjelp. Dette glemmer de ofte, moralistene, i sin iver etter mene det «rette».

For den rette tro finnes fortsatt, og i Norge heter den «rusfrihet». Et mantra norsk rusomsorg har forpliktet seg å følge. Norge har aldri forsøkt en annen innfallsvinkel. Med «rusfrihet» menes at ressursene skal benyttes til å hjelpe folk ut av rus. Uavhengig av hva virkeligheten sier om dette. For eksempel at over 90 prosent av heroinister internasjonalt dør som heroinister.

For moralisten er slike tall bare detaljer; ugress i en ideologisk-religiøs utopi av en rusfri verden der alle smiler. Jeg harselerer, og er den første til å innrømme det. Men jeg ser også folk krype rundt i den verste uverdighet, og jeg ser folk dø. Enhver nytenkning på rusfeltet representerer et skritt vekk fra vante maktstrukturer. For ha ingen illusjoner: mange organisasjoner har stor egeninteresse av å opprettholde det store antallet narkomane. Det gir arbeidsplasser, enorme offentlige tilskudd og ikke minst makt. Om noen skulle lide for det spiller mindre rolle.

Så ja, jeg harselerer. Men ikke for å være ufin. Jeg harselerer på vegne av den unge, blide og livsglade jenta på 20 år som døde i januar, og den slitne, men muntre 50-årige ledertypen fra Sørlandet som døde i desember. På vegne av døde og deres venner og familie tør jeg harselere over folk som hindrer nytenkning. Folk som nekter oss å teste ut nye måter å hjelpe på.

Det er det sjokkerende å fortsatt være vitne til den kalde negativiteten som drysses over ethvert nye forslag, som isgufs fra en uvitende fortid. Som et dødbringende «nei!» til mennesker som har desperat behov for ethvert nytt botemiddel, enhver nye tanke.

Det hadde aldri kunnet skje med kreftsyke eller andre lidende. Men narkomane er fortsatt ikke fullverdige borgere.

Følg oss på Twitter