Livet i rusbruk handler om skam og ydmykelse, også i psykisk helsevern, selv om personalet egentlig ønsker å hjelpe.

Når rusbrukere med psykisk lidelse blir innlagt på akuttpsykiatriske avdelinger, kan de bli medisinert med medisiner de ikke vil ha og fratatt medisiner de føler at de er avhengige av.

De er ofte gjengangere, diagnostisert med en eller annen form for psykose. Fagfolkene prøver å skille mellom langvarige psykoselidelser som behandles med medisin mot psykose (antipsykotika) og kortvarige rusutløste psykoser. Dette skillet viser seg å være vanskelig.

Felles for pasientene er fysisk og psykisk smerte, noe jeg har observert gjennom forskningsarbeid i psykiatrisk avdeling. De er slitne, utkjørte, plaget av angst og mangel på søvn. Noen kryper nesten opp etter veggen og ønsker morfinpreparater eller «benzo», som er en forkortelse for en type beroligende, vanedannende medisin. De får det som regel ikke, i alle fall ikke i den dosen de trenger.

Dette blir oppfattet som «nei-medisin» i psykiatrien. «Ja-medisin» er antipsykotika. Dette handler ikke bare om medisinenes farmakologiske virkninger, men også om et moralistisk skille mellom det å være en «uvillig» narkoman og en samarbeidsvillig pasient.