Moralistisk om humor

MOBBEMORO: Hvor mye makt har egentlig Harald Eia?

ONDSINNET, KYNISK, respektløs, vulgær - og nå IQ-bølle. Er det ingen grenser for hvor harde angrep en stakkars komiker må tåle i jobben sin?

Med jevne mellomrom slås det stort opp hvor forferdelige komikerne er blitt. I 2000 det oldboyshumoristene Rolv Wesenlund og Arthur Arntzen som ga rødt kort til den respektløse «nye humoren». Denne gangen er det forfatterparet Kristoffersen og Sandberg som går løs på Harald Eias parodier på KrFs Knut Arild Hareide. Eia beskrives som en IQ-bølle som med uintelligent humor ødelegger skolens antimobbeprosjekt, og bruker sin definisjonsmakt på nedbrytende vis. Er han så forferdelig, og dessuten; har han så mye makt?

Etter mediene å dømme har Harald Eia enormt mye makt. Allerede i 1996 ble han rangert som Norges mektigste mann i Natt og Dag. I Samtiden i 2003 ble det påstått at han har vært avgjørende for nyliberalismens fremtog, og vårt syn på stat og kultur. Det høres jo faktisk komisk ut, men så stor, mystisk makt tiltros han altså. Men hvordan kan en komiker ha det? Typiske argumenter er:

«Han får definere hva vi liker!» Dette er et utdatert syn på ,massene, og folks vurderingsevne. Folk ikke lar seg diktere av reklame, ei heller av humor; alt tyder på at de velger det de i utgangspunktet har sympatier for. «Men han er farlig fordi han med sin komikk farger folks syn på ting med følelser istedenfor rasjonelle argumenter!» Vis meg den underholderen, eller kulturkommentatoren for den saks skyld, som ikke appellerer til følelser, om de så er knyttet til spenning, nasjon eller etikk.

«MEN HAN HAR mye makt fordi så mange følger med på og liker det han gjør!» Ok, men vi må skille mellom oppmerksomhet og makt til endre folks adferd. Folk lar seg underholde av kiosk- og romanselitteratur som bare det, men fører det til at de kun tror på den «umulige, store kjærligheten»? Neppe, Janice Radway viste i Reading the Romance hvordan husmødre helt bevisst forbruker populærkultur. De nyter konvensjonene, men ville aldri tatt etter dem. Etter samme prinsipp skjønner fansen at det kun var i Åpen Post at man viser fram ,skrukken,.

Dessuten får han ikke mer oppmerksomhet enn for eksempel Fredrik Skavlan, Tore Strømøy eller mange andre i norske medier. Fremstilles de som mektige, kalkulerende kynikere? Svaret er ja, det blir de rett som det er, interessant nok. En klar forklaring er at journalister liker å skrive om det folk er opptatt av, og dermed TV-folk naturlige objekter. Men for at de skal være nyhetsverdige bør de være viktig på en eller annen måte. Derfor fremstilles komikere som Harald Eia som mektige. I liknende stil skriver musikkjournalister anmeldelser av årets viktigste album. Ikke det beste eller mest interessante, men det viktigste. Ved å fremstille det de gjør som viktig prøver de å gjøre sin virksomhet mer leseverdig og betydningsfull.

NÅR KRISTOFFERSEN og Sandberg angriper Eia med moralsk tyngde og sier «dette ødelegger våre barn», så bruker de det sterkest følelsesmessige og ,viktigste, argumentet som fins. De underbygger det moralsk forkastelige ved å fremstilles han som en ,IQ-bølle,; en som bruker sitt overlegne intellekt til selvhevdelse. De to lanseringsklare forfattere leverer formelen Harald Eia + mobbing i skolen = Dagbladet, og journalistene behøver ikke engang ta kontakt.

Med tanke på at Hareide faktisk tok det som en «ære å bli parodiert» og at Eia kun har gjort sin vante jobb med å parodiere særegenheter han ser rundt seg, så kan vi spørre oss hvem som er IQ-bølla. Å på ramme alvor fremstille Eia som en ond, kaldt beregnende bølle kan godt ses som et mye hardere personangrep enn noen parodi han har gitt. Hos de to flirosofene møtes moralisme og opportunisme i verste forening.

IKKE MORSOMT: Å fremstille Eia som en ond, kaldt beregnende bølle kan godt ses som et mye hardere personangrep enn noen parodi han har gitt, skriver Yngvar Kjus. Vis mer

Det er riktig å reagere på mobbing, og det var ikke rart Finn Kalvik tok til motmæle i sin tid Men Knut Arild Hareide syns nok avisoppslagene er mer belastende enn sketsjene. Tøysing blir først til mobbing når den er vedvarende og systematisk, slik den faste nyhetsposten om den gamle visesangeren var. I tillegg må man vurdere om folk tåler humoren, og det er det all grunn til å tro at Hareide som en ressurssterk politiker og offentlig person gjør.

DERSOM FOLK opplever seg forfulgt og hengt ut er det åpenbart at en komiker må og vil lytte. Og faktum er at komikere er ikke mer kyniske enn andre, og ønsker verken å såre eller skade. Dersom spøken går for langt er en løsning rett og slett å ringe og diskutere saken. Det vil være mye bedre enn å gå ut i media, der den personlige belastningen blir enda større.

Det virker unødvendig å måtte si at komikere ikke er ondsinnede mennesker, men som en ny yrkesgruppe i Norge fremstilles de ofte ensidig eller mystisk, i likhet med andre nye grupper i samfunnet. De følger sine egne lover og standarder, kan ikke snakkes til med fornuft, er kyniske og egennyttige, overintelligente kalkulatører, slaver av publikums latter og pengene som gjør at de ler hele veien til banken, osv.

Komikeryrket er temmelig nytt i Norge, det er først de siste 5-10 årene at folk i fullt alvor har tatt yrkestittelen. Det store vendepunktet kom i 1992 med TV2 og 1993 med stand up-bølgen, og mengden humor i norske medier eksploderte. Tidligere kalte folk seg skuespillere eller humorister på deltid, og komiker var en fremmed amerikansk betegnelse.

KOMIKERES virksomhet er ekstra mistenkelig fordi humor alltid handler om å gå over grenser. Det Harald Eia og de aller fleste komikere gjør er å lage overdrevne etterligninger av ting de ser i samfunnet. De finner små karakteristiske sider ved personer, fenomener og genrer som blåses opp til urimelige proporsjoner, og slik blir de komiske. Det var prinsippet bak skrukken (overdrevent åpne og fordomsfrie seksualopplysere) og kyllingstuntet (overdrevent selvhevende og kaklende journalister), og det var prinsippet bak parodiene på den litt pinglete statsråden. Og det var prinsippet bak Stutum, Fleksnes, Oluf, Kirkevaags parodier osv.

Men hva er det med Harald Eia? Hvorfor er det vanskeligere å få tak på han enn for eksempel Rolv Wesenlund? En forklaring er at Eia også parodierer seg selv. Han lager sketsjer som sin drabantbyoppvekst på Rykkinn i Bærum, og sin akademiske bakgrunn, på samme måte som Bård iblant parodierer sin kristenhet. I likhet med mange standup-artister bryter de ned skillet mellom privatperson og komiker, for komisk effekt. Når man så prøver å se for seg bildet av Harald Eia, og hvem han er, så ser man etter hvert bare parodiene. Og parodiene er så store overdrivelser at vi ikke kan tro på dem. Hvem han egentlig er forblir privat. Noe som kan være en god ide når man får så mye oppmerksomhet i media.