Moralsk frisone

Det er underlig hvordan saker som i et historisk perspektiv kan komme til å bli en merkelapp for vår tidsepoke, vekker beskjeden oppmerksomhet i samtiden. En slik sak er den nylige prinsippbeslutningen om at hiv-positive asylsøkere må returnere til hjemlandet selv om det vil medføre dramatisk dårligere livsbetingelser, i rene ord deres snarlige død.

Utlendingsnemndas organ for prinsipielle saker, den såkalte stornemnda, vurderte konkret saken til en kamerunsk kvinne som antagelig ikke har mer enn to år igjen å leve uten medisiner, sammenlignet med et tilnærmet normalt liv i Norge. Dersom vedtaket blir stående, vil det være retningsgivende for utlendingsmyndighetens beslutningspraksis i årene fremover.

Vår forpliktelse til å hjelpe alvorlig syke mennesker er en av de mest grunnleggende etiske refleksene i oss som privatpersoner. Ingen vil på direkte spørsmål benekte denne forpliktelsen. De fleste vil anse det som en helt sentral del av vårt moralske fundament − ja, vi ville lett oppleve det som nedbrytende for vår egenfølelse og identitet dersom vi skulle avvise å hjelpe en alvorlig syk person som ber om en bistand vi er i stand til å gi, desto mer hvis vi kan gi den uten selv å lide den minste nød.

Stornemndas vedtak reflekterer ikke slike grunnleggende mellommenneskelige relasjoner. Stornemnda opptrer på vegne av det norske samfunnet, som i vedtaket blir opphøyd til en uangripelig størrelse hevet over de ordinære etiske relasjoner mellom mennesker. Av hensyn til det norske samfunnet kan vi avvise alvorlig syke mennesker med de verst tenkelige konsekvenser. I det norske samfunnets navn gis vi usedvanlig vidtrekkende fullmakter til å være oss selv nærmest, pakket inn i den statlige makts distanserende og anonymiserende symboler. Samtidig bidrar vedtaket til å definere samfunnet. Det er en ganske annen definisjon enn den vi normalt holder oss med.

Det er omkring 40 millioner hiv-smittede i verden. Verdens hiv-problem kan åpenbart ikke løses gjennom innvandring til vestlige land. Dette opphever imidlertid ikke det grunnleggende etiske og humanitære spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til det når en hiv-positiv befinner seg i vårt land og forskjellen på å la henne bli og å sende henne ut kan være forskjellen på liv og død. Stornemndas svar er forstemmende. Det er simpelthen vanskelig å tenke seg et mer rendyrket eksempel, i vedtaks form, på et rikt lands desavuering av den fattige verdens virkelighet.

Spørsmålet er: Representerer vedtaket brutal nødvendighet, eller unødvendig brutalitet? Faktum er at stornemndas innstramning kommer etter et kortvarig, mer humant mellomspill. Kort tid etter at Utlendingsnemnda ble opprettet i 2001 valgte den nemlig å liberalisere praksis ved å innvilge opphold i noen av de hiv-relaterte sakene som kom på dens bord. Liberaliseringen gjaldt primært personer som oppfylte visse kriterier: De var normalt fra noen av de aller fattigste landene i verden. Det virket sannsynlig at de ikke hadde visst om smitten da de kom til Norge, slik at de ikke fremsto som helseflyktninger. De hadde nådd et alvorlig sykdomsstadium og begynt med medikamentell behandling i Norge.

Liberaliseringen har på ingen måte utløst en massiv tilstrømning av hiv-positive til Norge. Stornemndas begrunnelse for likevel å skru liberaliseringen tilbake, er at dette jo ennå kan finne sted en gang i fremtiden. Slik lar man hypotetiske skrekkscenarier berettige en avslagspraksis som regelmessig vil koste mennesker livet.

Man må kunne spørre seg om vi noen gang bør returnere mennesker til en snarlig død i det norske samfunnets navn. Det utrolige er at stornemnda nå har sagt at vi ikke engang behøver anstrenge oss for å unngå det. Vi behøver ikke engang vente og se etter faktiske tegn på en problematisk økning i tilstrømningen. Hensynet til innvandringsbegrensning opphøyes dermed til en nærmest ideell størrelse, et rent teoretisk argument som nå også kan uttrumfe faktiske erfaringer.

Det er en grov skjevhet her mellom enkeltmenneskets tvingende behov for livsnødvendig behandling og det totale fraværet av tvingende behov for den norske stats del. Ingen nordmenn har merket en dramatisk nedgang i livskvalitet på grunn av den lille gruppen hiv-positive som har fått opphold de siste årene. Ingen statlige budsjetter har blitt endevendt for å kompensere for eksploderte helseutgifter.

Dersom man på et tidspunkt skulle oppleve en kraftig tilstrømning av hiv-positive, vil man utvilsomt nå vanskelige etiske dilemmaer i skjæringspunktet mellom andre menneskers lidelse og hvor mye vi er villige til å ofre i møtet med denne lidelsen. Det er en vanskelig debatt, men det er en helt annen debatt. Selv innenfor rammene av et strengt lovverk og en streng praksis bør utgangspunktet være at man aldri er mer brutal enn situasjonen krever. Det er et utgangspunkt stornemnda har forkastet.

For å nå sitt resultat har stornemnda ikke bare forlatt etikken − den har også beveget seg inn på omstridt juridisk grunn. Stornemndas mindretall, som består av to av landets fremste uavhengige eksperter på asyl- og utlendingsrett, stemte for å innvilge opphold. De anser at flertallets avslag innebærer en ulovlig forskjellsbehandling av hiv-positive sammenlignet med andre alvorlig syke, og karakteriserer vedtaket som «sterkt urimelig» og dermed formelt ugyldig.

I et historisk perspektiv er det ikke utenkelig at vedtakets antihumanisme kan få definisjonsmakt på linje med tvangssteriliseringen av tatere og nektelsen av innreise til jøder på 30-tallet. Det er viktig at vedtakets juridiske holdbarhet nå skal bli prøvd i rettsapparatet. Det er å håpe at denne prøvingen vil bære i seg en grunnleggende etisk dimensjon − og kanskje et og annet ekko av Wergeland og søndagsskole.