OVERDREVET: - VGs bekymring over nordmenns «mobilavhengighet», bygger i stor grad på feilgjengivelse og vrangtolkning av hva folk har svart i deres spørreundersøkelse, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
OVERDREVET: - VGs bekymring over nordmenns «mobilavhengighet», bygger i stor grad på feilgjengivelse og vrangtolkning av hva folk har svart i deres spørreundersøkelse, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Moralsk mobilpanikk i VG

Mange av resultatene som VG presenterer med bekymret mine, handler i virkeligheten om helt tilforlatelig og naturlig mobilbruk.

Meninger

Tidligere i sommer publiserte VG en serie artikler om nordmenns «skjermavhengighet» og (over)bruk av mobiltelefon.

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

Noe av innholdet i oppslagene tar utgangspunkt i en fornuftig tilnærming til temaet og kommer med noen relativt moderate og balanserte råd for å unngå overdreven mobilbruk.

Men tildels – og ikke minst når de, med utgangspunkt i en egenbestilt spørreundersøkelse, slår fast at «Halvparten føler seg mobilavhengige» – preges VGs dekning av en krisemaksimering av problemet, og at de faktiske svarene enten tolkes i verste mening eller gjengis direkte feil.

Dette blir blant annet veldig tydelig i omtalen av spørsmålet «Får du dårlig samvittighet på grunn av mobilbruken din?», der respondentene har delt seg omtrent på midten i «Ja»- og «Nei»-svar. Dette vinkles på at «Halvparten av oss har ikke dårlig samvittighet for vår omgang med den lille skjermen», etterfulgt av en uttalelse fra en intervjuet nevropsykolog som «synes tallet som har dårlig samvittighet er lavt og tror det handler om at vi ikke er helt bevisst på hvor avhengig vi er av telefonen». Lenger nede i artikkelen fremhever man derimot (igjen med negativt fortegn) at «det er kun en av tre [barneforeldre] som ikke har dårlig samvittighet for bruken sin».

Dette blir dermed et nydelig eksempel på hvordan et spørsmål kan vinkles negativt uansett hva folk svarer: Hvis det er mange som har dårlig samvittighet, er dét et symptom på uheldig adferd – og hvis det er mange som ikke har det, tolkes dét som manglende selvinnsikt i sin egen uheldige adferd.

Overskriftens formulering om «mobilavhengighet», gjentas også en rekke ganger i artikkelen, og presenteres som et soleklart problem. Utgangspunktet her er spørsmålet «I hvor stor grad føler du at du er avhengig av mobiltelefonen din?, og det er altså over halvparten (56 %) som har svart «i svært stor grad» eller «i ganske stor grad» (med massiv overvekt for «ganske stor»).

Det VG imidlertid ikke drøfter, er i hvilken grad det å «være avhengig av mobiltelefonen sin» egentlig er et problem, når vi tenker på hvor mange funksjoner en smarttelefon fyller – og hvor mange andre apparater den erstatter. Om du hadde spurt folk for 30 år siden, ville trolig mange av dem sagt at de var «ganske avhengige» av fasttelefonen sin – ikke fordi de satt i telefonen dagen lang, men fordi det var viktig for dem å kunne bruke den de gangene de trengte å kontakte noen, eller noen andre ville kontakte dem. Når dagens mobiltelefon ofte vil være folks primære (eller eneste) kommunikasjonsmiddel både privat og i jobbsammenheng (på telefon, SMS, epost, eller diverse sosiale medier og andre apper), så er det helt naturlig at det skaper trøbbel og besvær for folk dersom de skulle miste denne kommunikasjonskanalen helt.

Det burde dermed ikke være spesielt overraskende – eller bekymringsfullt – at ‘bare’ halvparten av de spurte sier at de kan være under mobiltelefonen i én hel dag eller mer «uten at du føler det som et problem«. (VG velger å fremstille dette som at «over halvparten sier at de ikke klarer å være uten mobilen i mer enn noen timer«, men dette er misvisende – både fordi man har gått fra «føler det som et problem» til «ikke klarer», og fordi det ikke finnes noe svaralternativ mellom «noen timer» og «én dag», slik at denne «over halvparten» av respondentene også inkluderer de som syns det går greit i opptil 10-12 timer.)

I tillegg kommer alle de andre funksjonene smarttelefonen fyller – lese eller lytte til bøker/radioprogrammer/nyheter/musikk, holde seg oppdatert sosialt, se på TV/film, betale regninger og utføre andre administrative oppgaver, sjekke rutetabeller eller veikart, osv. osv. – hvor mye av dette er oppgaver som vi uansett ville måttet utføre på andre måter dersom vi ikke hadde tilgang på smarttelefonen.

Å ha denne tilgangen 24/7, fremfor å måtte sette seg ned ens ærend med avisen, telefonen, eller en bunke papirregninger, innebærer selvsagt en reell fare for at dette spiser seg inn i andre aktiviteter og stjeler oppmerksomhet ved at man sjekker telefonen hvert femte minutt. Men det kan også la deg gjøre disse tingene på en effektiv og hensiktsmessig måte – f.eks. ved å betale regninger og sjekke overskrifter under en busstur hvor du ellers bare ville glant ut av vinduet eller inn i seteryggen foran – og dermed frigjøre tid til sosiale eller andre aktiviteter.

Det blir dermed veldig forfeilet når VG bruker resultatene fra undersøkelsen til å advare om at «Vi klarer ikke å legge fra oss mobilen. Vi har den med på do, i sengen, når vi lager mat, i sammenkomster med familie og venner, og når vi kjører bil», og deretter ramser opp prosentandelene som «bruker mobilen» i disse forskjellige sammenhengene.

For det første var spørsmålet her «Hender det at du bruker mobiltelefonen i noen av følgende situasjoner?» – altså at du i utgangspunktet skal svare Ja også for de tilfellene som bare inntreffer en gang iblant. At folk av og til ligger i senga med mobilen – enten før de legger seg for å sove eller om morgenen før de står opp – kan neppe være noe stort problem. Og at det «hender» man bruker den under sosiale sammenkomster, burde være den mest naturlige ting i verden – for eksempel for å ringe Per og spørre om om han vil bli med dere ut, for å bestille billetter til kinofilmen dere bestemte dere for å se i kveld, eller for å slå opp på Wikipedia for å avgjøre en uenighet i samtalen rundt middagsbordet.

VG har forøvrig også funnet plass til et aldri så lite rekordforsøk i den velkjente øvelsen "presentere funnene fra bestemte undergrupper uten å ta hensyn til at det er snakk om veldig små utvalg med veldig store feilmarginer", når man fremhever at bekymringen for barnas mobilbruk er særlig stor blant foreldre med utdanning på doktorgradnivå - basert på svar fra 3 - tre - personer i denne underkategorien.

Det er selvsagt ikke å stikke under en stol at smarttelefonens inntog har gjort at mange av oss bruker den både i tide og utide, og tildels på måter som er (eller kan anses som) uheldige. Men neste gang noen ønsker å undersøke denne problematikken kvantitativt, så bør de gjøre en bedre jobb med å formulere spørsmål som går spesfikt og konkret på dette – fremfor å stille helt generelle spørsmål av typen «Hender det at du bruker mobilen ved bordet mens du spiser?» (inklusive når du sitter alene på kafé eller med frokostblandingen om morgenen) og så bruke resultatene til å rope varsku over svar som egentlig er helt tilforlatelige og naturlige.

En litt lengre versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.