WAR ON DRUGS: President Richard Nixon erklærte ”War on Drugs” i 1971, og krigen ble eksportvare. Jeg fikk kjenne den på kroppen, skriver artikkelforfatterne. Foto: NTB Scanpix
WAR ON DRUGS: President Richard Nixon erklærte ”War on Drugs” i 1971, og krigen ble eksportvare. Jeg fikk kjenne den på kroppen, skriver artikkelforfatterne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Narkotikapolitikken:

Moralsk panikk, tynn forskning

Den mest inngripende politikken er den med tynnest grunnlag i forskning.

Meninger

I Norge krever vi at politikk er fundert i forskning og menneskerettigheter. Med ett unntak. Narkotikapolitikken, som smaker mer av retorikk og moralsk panikk.

Den politikken som griper de mest sårbare blant oss, er mer fundert i frykt og fordommer enn fri forskning.

Hvor mange liv er ødelagt av politikken, ikke stoffet? Tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan:

”Narkotika har ødelagt mange liv, men feilslått politikk har ødelagt mange flere.”

Boken ”Drug War Politcis” (1996) beskriver hvordan det hele startet i USA med hvite amerikanere som følte seg truet av svarte.

President Richard Nixon erklærte ”War on Drugs” i 1971, og krigen ble eksportvare. Jeg fikk kjenne den på kroppen.

Jeg var 14 år på guttehjem. Institusjonslederen var en tidligere marinejeger med yndlingsmotto ”mann blant menn”. Jeg husker han skrøt av den gangen på flyet da han nektet å ta imot mat fra den mannlige verten.

Ved mistanke om rus, ble vi unge isolert på rommene. Så ”sjokket” han oss ved å smelle opp døren, og storme inn med Maglite-lys i øynene våre for å avdekke rusbruk. Vi ble truet, isolert og straffet på bakgrunn av rusbruk eller mistanke.

En hovedbegrunnelse for å holde på kriminaliseringen av narkotikabruk, er å bidra til normdanning i samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men vi vet ikke om det faktisk gjør det, sa Svanaug Fjær i 2005 da hun for Forskningsrådet presenterte sin forskning “Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk”.

Videre sa Fjær at narkotika-politikk er vitenskapelig omstridt, og at kunnskap om bruk av straff og sanksjoner manglet. Dessuten at ”det har vært vanskelig å etablere en kritisk, uavhengig posisjon uten å bli mistenkeliggjort”. Og ”de siste årene har forskningen for det meste dreid seg om å oppfylle politikkens mål.”

Hva nå, på Stoffbrukerdagen? Rusbrukere i Oslo og Bergen har de siste fem år blitt bøtelagt for 48 millioner kroner. Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Hans Fredrik Marthinussen, mener politiet bruker ulovlige metoder, særlig ved bortvisning. I Oslo er over 37.000 personer bortvist fra de åpne rusmiljøene siden oppløsingen av «Plata» i 2011. I Bergen er det ifølge politiet gjennomført over 2000 bortvisninger siden stengingen av Nygårdsparken i august 2014. Kunnskaps-grunnlaget? Vis oss den forskningen som støtter straff og bøter. Vi har ikke sett den.

I boken Den gode fiende, (1985) av Nils Christie og Kjettil Bruun, peker forfatterne på noe av det farligste med narkotikapolitikken: når den brukes som en hendig fiende for å skjule mer komplekse sosiale problemer. Ved livets bordende – i den kalde trekken der tallerkenene er tomme og kjøkkenet stengt – der ble narkotika utpekt som årsak.

Hvor mye enklere var det ikke å knytte sårbare menneskers problemer til narkotikabruk enn til utenforskap, omsorgssvikt, overgrep, traumer og stigma?

Narkotika er den perfekte fiende: ukjent, ansiktsløs, evig truende.

Og når all bruk er ulovlig, vil all bruk defineres som misbruk. Slik får krigen fortsette.

”Narkomani er en smittsom sykdom som brer seg fortere enn vi greier å følge med. Markedet må drepes. Alt salg og all misbruk må stanses ved at politiet griper aktivt inn. Narkotikaungdommen må fjernes og isoleres fra miljøet. Når politiet sier at man ikke har noe sted å gjøre av ungdommen, må politikerne sørge for at man får brukbare steder å isolere dem på. I første rekke må det opprettes provisoriske narkotikaleirer.”

Fridtjof B. Sigmond, Høyesterettsadvokat, i VG, 16. februar 1979.

La meg fortelle om isolasjon: Jeg er 14 år, tynnkledd og mør av rus som glir i bakrus. Nå skal jeg dresseres. I den kalde hytta på øya plasseres jeg på en benk med ryggen mot veggen.

Her skal du sitte, sier institusjonslederen, marinejegeren. Han sier ikke mer.

- Men hvor lenge…. er alt jeg får sagt før jeg blir avbrutt.

- Jeg vil ikke høre ett eneste ord før du har noe fornuftig å si.

Han tar på seg headset, slenger seg i sofaen foran meg.

Jeg sitter. Blir sliten, legger pannen i bordet, men da sparker han så kraftig i det at jeg tror det skal bli juling.

Jeg gråter. Jeg skaller hodet i veggen bak meg. Ingen reaksjon, han spiser burger.

Jeg kikker mot sola og lurer på hva klokken er. Hvor lenge har jeg sittet? Skal jeg sitte? Jeg har vondt i ræva, vondt i ryggen, vondt i tanken. Jeg fryser. To skjeer havregryn med vann før seng.

En tomflaske på dørhåndtaket til rommet så jeg ikke skal stikke av. Jeg hakker tenner, finner en hullete fallskjerm å tulle meg inn i.

Tre ordløse døgn med ryggen mot veggen og tanken mot galskap. Tre døgn på havregryn og vann. Og det skulle bli flere turer til Holmen.

Strengeste straff: I 1984 åpnet norsk lov for 21 års strafferamme for narkotikaforbrytelser.

”Det innføres tvangsbehandling av narkotikamisbrukere i institusjoner som legges så avsidesliggende at innsmugling av narkotika ikke skjer. Det iverksettes omfattende holdnings- og skremselskampanjer mot narkotikaondet. Det offentlige bør sørge for at navn, adresse og bilde av narkotikahaier blir publisert i massemedia.”

FrPs program, 1981-1985: Hvem definerer om tvang er omsorg eller overgrep? La den som utsettes for tvangen få eie det svaret.

”Det er til ditt eget beste”, fikk jeg høre fra jeg var liten og ble lagt i gulvet. Ordene ble trykket inn så ofte at jeg inntil nylig var sikker på at de var sanne. Når jeg ble låst bak skuddsikre vinduer som 14-åring, når jeg ble fotfulgt av personalet, når jeg ble lagt i bakken, fratatt frihet og verdighet – jeg trodde det var mitt eget beste.

I dag vet jeg hva det motsatte av avhengighet er. Det er ikke edruelighet. Men tilhørighet. Trenger ikke forskning for å vite slikt.