Moransk opprustning

Residerende Moldejazz-musiker Jason Moran (38) henter fram legendariske Thelonious Monk (1917-82) når han åpner festivalen mandag kveld.

MOLDEJAZZ: Jason Moran and The Bandwagon, fra v. Moran, Tarus Mateen og Nasheet Waits er klar for Moldejazz og spiller konsert onsdag. Moran selv har ytterligere fem konserter i ulike besetninger på festivalprogrammet. Her er trioen på Nasjonal jazzscene, Victoria, i mars 2009. FOTO: TERJE MOSNES
MOLDEJAZZ: Jason Moran and The Bandwagon, fra v. Moran, Tarus Mateen og Nasheet Waits er klar for Moldejazz og spiller konsert onsdag. Moran selv har ytterligere fem konserter i ulike besetninger på festivalprogrammet. Her er trioen på Nasjonal jazzscene, Victoria, i mars 2009. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

—«IN MY MIND» er en multimediakonsert der musikk, video og Thelonious Monks egne ord forteller både historien om Monk og om hvordan hans historie griper inn i mitt eget liv, sier Jason Moran, årets Artist in Residence under Moldejazz.

Han lagde «In My Mind» på bestilling fra San Francisco Jazz Festival i 2007, og har seinere spilt konserten flere ganger med ulike besetninger.

I Molde skal han framføre musikken - repertoaret fra Thelonious Monks berømmelige Town Hall Concert i New York i 1959 - sammen med sine faste Bandwagon-musikere gjennom 12 år, bassisten Tarus Mateen og trommeslageren Nasheet Waits, og en skarp norsk blåserseksjon bestående av Kåre Nymark, trompet; Kristoffer Kompen, trombone; Daniel Herskedal, tuba; Atle Nymo, tenorsax og Frode Nymo, altsax.

—I 1959 hadde Monk størrelser som Phils Woods, Donald Byrd og Pepper Adams i bandet. Hvordan ser du på å skulle spille Monks musikk med blåsere som kommer ut av en helt annen jazztradisjon enn den amerikanske?

—Det er akkurat dette, å se hvordan musikken «oversettes», som jeg er så begeistret for, begynner Moran. —I England snakker de om «jazz med engelsk aksent», hjemme spiller musikerne i New York annerledes enn musikerne i California og det er flott å bli minnet på at jazzen tilhører alle og at vi skal dele den med andre musikere så ofte som vi bare kan.

14: Jason Moran er Moldejazz' 14. Artist in Residence etter Chck Corea (2000), Pat Metheny, Paal Nilssen-Love, Michael Brecker, Håvard Wiik, Arild Andersen, Joshua Redman, Terje Rypdal, Marilyn Mazur, Arve Henriksen, Nils Petter Molvær, Dave Holland og Jon Balke (2012).
14: Jason Moran er Moldejazz' 14. Artist in Residence etter Chck Corea (2000), Pat Metheny, Paal Nilssen-Love, Michael Brecker, Håvard Wiik, Arild Andersen, Joshua Redman, Terje Rypdal, Marilyn Mazur, Arve Henriksen, Nils Petter Molvær, Dave Holland og Jon Balke (2012). Vis mer

—Hva har Thelonious Monk betydd for deg?

—Jeg møtte ham aldri, så på en måte er han like fremmed for meg som for deg. På den annen side er han min kanskje aller viktigste påvirknings- og inspirasjonskilde, og jeg vegret lenge for å spille musikken hans offentlig fordi jeg syntes det ble for nært. For meg ble «In My Mind» å undersøke hvordan Monks musikk kunne fungere i nye sammenhenger, og Monk selv krysset så mange grenser at det aldri kan bli nok utforsking av ham og musikken hans.

SIDEN tusenårsskiftet har Jason Moran fått stadig sterkere ry som en av de viktigste drivkreftene i jazzens fornyelse og utvikling. Med bakgrunn i klassisk musikk, jazz, r&b, soul og hiphop har han gjennom egne plater, medvirkning på andres og en lang rekke bestillingsverk vist seg som en original, sjangerkryssende pianist og komponist, og ikke minst har han smidd jazzen inn i andre musikk- og kunstuttrykksformer uten å løsne fortøyningen til jazztradisjonen i så mye som en takt.

Når han nå er underveis til Molde for fjerde gang, etter eget utsagn med gode minner om smaken av fantastiske Valldal-jordbær og storslått tinderekke-utsikt, er det for å spille seks konserter i like mange ulike besetninger i løpet av festivaluka.

Dét er et mangfold som passer inn i det store bildet av en sulten og handlekraftig kreativ sjel som samarbeider med bildekunstnere, koreografer, videokunstnere, performancekunstnere, fotografer og forfattere, som leder sin egen trio og sine egne prosjekter, som leverer bestillingsverk etter bestillingsverk, foreleser ved flere læresteder og selv høster visdom hos den gamle mester, saxofonisten Charles Lloyd (75).

—JEG har vært med i kvartetten til Charles i seks år, og vi har også spilt duokonserter, sånn som vi skal i Molde. Å få oppleve ham og lære gjennom turneer, plateinnspillinger og i samtaler er sånt som unge musikere lever for, sier han.

—Du skal også spille duokonserter med elektroniker Jan Bang og kona di, Alicia Hall Moran?

—Ja. Jan og jeg har ikke jobbet sammen før, men vi har tatt mange drinker sammen! Unders Moers-festivalen i Tyskland for noen år siden havnet vi i baren, og Jan fortalte om Punkt-festivalen sin og om re-mixing av konserter mens de pågår. Det fikk meg til å tenke på hva Wayne Shorter engang sa til meg: «Jason, jeg komponerer ikke lenger, jeg dekomponerer», så da Jan spurte om vi skulle samarbeide, tenkte jeg: «Jøss, å lage noe om skal brytes ned idet det blir skapt, det blir interessant, det gleder jeg meg til å være med på».

Konserten med Alicia blir noe helt annet. Vi møttes for nesten 20 år siden, hun er klassisk mezzo og synger ikke akkurat jazz, men hun har god følelse for improvisasjon. Vi har et slags løst recitalprogram med spenn fra fire hundre år gamle engelske sanger via Puccini til Smokey Robinson og jobber ganske mye sammen.

MED alle sine musikalske aktiviteter pluss uttalt interesse for kunst, dans, hatter, design og arkitektur: Hva slags fingeravtrykk ønsker egentlig Jason Moran å sette på sin egen samtid?

—Det jeg prøver å få fram, er at det finnes myriader av måter å utrykke seg på gjennom musikk, og at musikken kan ha mange ulike liv. Det er dette som er magien i musikk, i kunst, i teknologi og til sjuende og sist i samfunnet. Thelonious Monk ante aldri at hans private samtaler med arrangøren Hall Overton i 1959 skulle gi støtet til en hel konsert om musikken hans og at disse lydbåndopptakene, der han beskriver hvordan han tenker før Town Hall-konserten, skulle bli delt med publikum 50 år etter.

Jeg ønsker at folk skal se arbeidet mitt, om det skjer i samarbeid med rullebrettfolk, elektronikere, folklorister, jazzmusikere, dansere, malere eller hva som helst, som eksempel på at alt er mulig under den paraplyen som vi kaller «jazz». Og jeg vil gjerne få publikum til å tenke: «Flott, men dette kan jeg ta enda et steg videre selv!»

—Du ønsker å inspirere?

—Ja, jeg tenker på dette etter hvert som jeg blir eldre og betrakter ungene mine, og jeg tenker på det i forhold til hvordan unge mennesker lærer. Foreldrene mine tok meg med til de første musikkopplevelsene mine, og etter hvert så jeg hvordan de og alle slags kunstnere, familien min, folk som var rundt meg, ble glade av musikk og hvordan den gleden ble en sterk inspirasjon for meg.

Av og til står jeg i et auditorium og foreleser om jazz, og det er ikke noe galt med det. Men det viktigste er måten du søker tilfredshet på, og hvordan musikken får deg til å føle deg, som utøver og som menneske.

Hvis den får deg til å føle deg bra, vil den forhåpentligvis få andre mennesker til å føle seg bra, også, og å oppnå dét, er en veldig enkel målsetting.