Morbid galskap

Stilsikker klassisk-ironisk galskapslitteratur om kjærligheten, døden og krigen.

BOK: Vi befinner oss på den engelske landsbygda under krigen. Fortelleren er morfinavhengig tidligere kirurg, nå invalid landsbylege og etter hvert noe skjødesløs med pasientene som han med stor omhu enten gir en gul, grønn eller rosa tablett. Han oppsøkes av en ung jagerflyger som viser seg å være sønn av hans store kjærlighet, og boka er Dr. Haggards fortelling til sønnen om kjærlighetshistorien som endte så tragisk.

Betent-ironisk

Som i resten av sitt forfatterskap opererer «horrorforfatteren» McGrath også her på grensen til det betent-patologiske. Boka er et dypdykk i et sykt sinn sett med den sykes øyne. Samtidig en kjærlighetsfortelling med en betent-ironisk vri, som når Dr. Haggard med ømhet erindrer at «Når jeg så en væskende byll foran meg, så jeg den glatte huden over din mors bryst» . Legesønnen McGrath tar også for seg legevitenskapen når han beskriver de formalinstinkende seniorpatologene som røyker sigar for å skjule stanken av kadavrene, og hvis eneste interesse er de døde pasientene, fordi «pathos er forutsetning for logos».

«Trolldomsfjellet»

Nettopp den ironiske tilnærmelsen til det erotisk-åndelig medisinsk-patologiske, samt at Dr. Haggards undergang parallellføres med den kommende krigen, gjør at boka har åpenbare paralleller til «Trolldomsfjellet». Også stilistisk er den veloversatte boka på høyde med klassisk litteratur: de elegante tidsforskyvningene, dypdykket i detaljer. Her er en morbid humor: «Mens vi håndhilste, tenkte jeg på hvordan urinen hennes kunne se ut.» Samtidig et utall svært gode erindringsglimt og bilder: «I timene som fulgte skulle jeg finne øyeblikk her og der, små øyer av nåde i det syke og elendige mørke.» Et lite minus med boka, som òg hefter med filmaktuelle «Spider», er at McGrath bygger opp romanen som grøsser, og at vi da venter på et klimaks - som aldri kommer. For også her blir galskapen noe villet mot slutten.